Bokelskere.no

Barn tenker ikke på fortiden, heller ikke på det som vil komme. De lever i nuet, noe vi finner vanskelig.

Veien mot døden kan tvert imot være vakker om vi går den med åpne øyne. Det vil alltid være trist, men den kan være full av kjærlighet og den får oss forhåpentligvis til å sette mer pris på det livet vi har.

Jeg ønsket, og ønsker fortsatt, å vise at det å ha et sykt barn ikke trenger bare å være et helvete, at å leve med alvorlig sykdom også er et liv. Jeg ønsker å vise det som er fint, ikke bare det som er vondt.

Jeg innså at jeg aldri hadde sett syke mennesker før. Jeg hadde ikke forhold til det. Hvis jeg hadde sittet på bussen og og det kom inn en familie med et sykt barn eller handikappet barn, hadde jeg antagelig ikke reist meg og gitt dem plassen min. Jeg hadde mureroppdrag rundt på sykehus i mange år, og vært inn og ut av dem hele tiden, men jeg hadde aldri sett et sykt menneske i hele mitt liv. Jeg så dem ikke, enset dem ikke. Visst knapt hva kreftforeningen var for noe. At så mange mennesker på en eller annen måte er involvert i sykdom, var jeg overhodet ikke klar over. Søsteren min har Chrons sykdom og er uføretrygdet, men jeg hadde aldri tenkt over at hun er alvorlig syk, aldri tenkt over om hun har det tøft eller hva det innebærer å ha utfordringer som er større enn en skramme i bilen. Hvis jeg var i 40 årslag og snakket med en som satt i rullestol ble det gjerne en falsk hyggelighet, fordi jeg hadde fordommer i hodet mitt. Jeg gjorde meg til, skapte en avstand og en lite komfortabel situasjon som jeg ikke var klar over en gang. Da jeg fikk sykdom så tett innpå meg, fikk jeg et behov for å fortelle at jeg hadde sett det, at jeg oppdaget en ny side av det å leve.

Det å kunne dø med masse kjærlighet rundt seg, og vite at den tiden du har vært her har vært viktig og at du har betydd noe for andre, det tror jeg er avgjørende for sjelefreden. For når alt kommer til alt, handler det jo om hva du har vært for andre, ikke om hva du har betydd for deg selv. Det er svært få som skal dø som tenker på pengene sine og bilen i garasjen.

Jeg håper og tror at det jeg har delt av Ylvas liv gjennom tekst og bilder har gjort at mennesker ser at man kan ha et liv til tross for at man opplever noe sånt. At det er lov å både le og gråte. Og det er ikke farlig snakke om det.

[...] Jeg tror det er et kjempebehov i samfunnet vårt for å reflektere over alt man har, selv om man verken har Tesla eller et stort hus. Det er viktig å se de tingene man så lett glemmer. Å se dem og være fornøyd med dem tror jeg er oppskriften på et godt liv.

Jeg innså at mange som er blinde, mangler en arm eller har hjernesvulst, har liv som er bedre og mer innholdsrike enn mitt eget. Det eneste problemet deres er at vi ser annerledes på dem. Jeg lærte meg hvor viktig det er å tørre å møte mennesker på det planet de er på, at det var greit å sette seg ned og spørre en blind gutt om hvordan han tror blomsten han lukter på, ser ut. For meg åpnet det en ny verden å bli kjent med disse menneskene. Der jeg tidligere hadde sett opp til folk som tjente mye penger, hadde makt eller på andre måter gjorde det jeg anså som store ting i verden, fikk jeg nye idoler, som visste hvor fornøyd man kan være med bare å være til.

Det er rart å tenke tilbake på hvor mye jeg tok for gitt. Det at Ylva alltid skulle være der var så selvfølgelig at jeg ikke en gang tenkte tanken. Jeg skulle virkelig ønske at jeg den gangen hadde forstått at morgendagen ikke er en selvfølge, at ingen vet hva den bringer. Det er vondt å tenke på at jeg ikke var der, selv om jeg så henne hver eneste dag. Hun var så nær, men likevel så fryktelig langt borte.

Prisen for livet er døden, prisen for kjærlighet er sorgen.