Bokelskere.no

Når han hadde tenkt på døden tidligere, hadde han enten tenkt på den som et litterært fenomen eller som tidens langsomme, stillferdige nedbrytning av det skrøpelige kjød. Han hadde ikke tenkt på den som en eksplosjon av vold på slagmarken, som blodsprut fra en opprevet hals. Han undret seg over forskjellen over de to måtene å dø på, og hva forskjellen besto i. "

Han var kommet til det punktet i livet der han ble slått, med økende styrke, av et spørsmål så overveldende enkelt at han ikke hadde noe å stille opp med. Han lurte på om livet var verdt å leve, om det noensinne hadde vært det. Han antok at dette var et spørsmål alle stilte seg på et eller annet tidspunkt, og han lurte på om det kom med en like kjølig kraft til alle som til ham. Spørsmålet brakte sorg med seg, men det var en generell sorg som (trodde han) hadde lite med ham selv å gjøre eller hans spesielle skjebne. Han var ikke engang sikker på om spørsmålet sprang ut fra de mest umiddelbare og åpenbare grunner, fra det hans eget liv var blitt. Han trodde det kom fra opphopningen av år, fra akkumulerte tilfeldigheter og omstendigheter og fra det han hadde forstått av dem. Han kjente en dyster og ironisk glede ved muligheten av at det var det lille han hadde klart å tilegne seg av lærdom som hadde ført ham til denne kunnskapen: at allting i det lange løp, selv lærdommen som hadde vist ham dette, var fåfengt og tomt, og skrumpet til sist inn til en intethet det ikke kunne forandre.

Som alle elskere snakket de mye om seg selv, som om de derigjennom kunne forstå den verden som gjorde dem mulig.

I sin tidlige ungdom hadde Stoner tenkt på kjærligheten som en absolutt tilstand man kunne få tilgang til hvis man var heldig. I moden alder hadde han bestemt seg for at den var den falske religionens himmel, noe man burde stirre på med lystig vantro, forsiktig og velkjent forakt og skamfull nostalgi. Som middelaldrende begynte han å skjønne at den hverken var en nådestilstand eller en illusjon; nå så han på den som en menneskelig tilblivelseshandling, en tilstand som ble oppfunnet og modifisert sekund for sekund og dag for dag, av viljen, hjernen og hjertet.

'You were a beautiful child,' he heard himself saying, and for a moment he did not know to whom he spoke. Light swam before his eyes, found shape, and became the face of his daughter, lined and somber and worn with care. He closed his eyes again. In the study. Remember? You used to sit with me when I worked. You were so still, and the light ... the light ...' The light of the desk lamp (he could see it now) had been absorbed by her studious small face that bent in childish absorption over a book or a picture, so that the smooth flesh glowed against the shadows of the room. He heard the small laughter echo in the distance. Of course,' he said and looked upon the present face of that child. 'Of course,' he said again, 'you were always there.'

In his forty-third year William Stoner learned what others, much younger, had learned before him: that the person one loves at first is not the person one loves at last, and that love is not an end but a process through which one person attempts to know another.

Han hørte stillheten i vinternatten, og det kjentes som om han på en eller annen måte følte lydene som ble absorbert av snøens skjøre og intrikat porøse vesen. Ingenting rørte seg mot det hvite; det var en død scene, som lot til å trekke i ham, suge inn bevisstheten hans mens den trakk lyden ut av luften og begravde den i en kald, hvit mykhet.

Han så ned i bordet, og mellom armene sine så han speilbildet av ansiktet sitt i det polerte valnøttreet. Bildet var mørkt, og han kunne ikke skjelne trekkene; det var som om han så et spøkelse skimre legemsløst ut av en solid masse og komme mot ham.

In her white dress she was like a cold light coming into the room.

'But don't you know, Mr Stoner?' Sloane asked. 'Don't you understand about yourself yet? You're going to be a teacher.'