Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
William Stoner begynte på Universitetet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise fram til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til viseprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans.
Han så for seg årene som strakte seg ut foran ham og visste at han fremdeles hadde det verste i vente.
Han gikk ut av kontoret og inn i mørket i den lange
korridoren, med tungt sinn ut i sollyset, inn i den åpne
verden som var som et fengsel hvor han enn snudde seg.
Det spilte knapt noen rolle at boken var glemt og ikke tjente noen hensikt , og spørsmålet om dens verdi på noe tidspunkt virket nesten trivielt. Han hadde ingen illusjoner om at han ville finne seg selv der, i falmet trykksverte. Likevel visste han at han ikke kunne nekte for at en liten del av ham var der , og kom til å bli der. "
Uten følelser , kun med fornuft , betraktet han nederlaget livet hans måtte framstå som . Han ønsket seg vennskap og vennskapets nærhet som kunne holde ham fast som en del av menneskeslekten. "
Og dette var en av legendene som begynte å feste seg til navnet hans, legender som vokste seg detaljerte og forseggjorte for hvert år som gikk, utviklet seg som en myte, fra personlig fakta til rituell sannhet."
Han var førtito år gammel, og kunne ikke se noe foran seg som han gledet seg til , og lite bak seg som han hadde lyst til å huske."
Og selv om de drakk mer, ble praten mer og mer lavmælt, helt til ingen sa noe i det hele tatt. De satt tett sammen i vrakrestene etter festen, som på en øy, trakk mot hverandre for å finne varme og trygghet. "
Om han gråt over seg selv, over den delen av livshistorien hans , ungdomstiden, som gikk i jorden, eller om det var over den stakkars, magre skikkelsen som en gang hadde vært en mann han var glad i, visste han ikke.
En liten stund hver kveld satt de altså og snakket lavt og rolig sammen, som om de var gamle venner eller utkjørte fiender. "