Bokelskere.no

Gud har ikke skapt mennesket for å skyte, han har skapt det for kjærlighet.

Hun spurt meg for en stund siden: "Hva er krig?" Hva skal man svare ... Jeg ville slippe henne ut i denne verden med kjærlig hjerte og lære henne at man ikke uten videre kan plukke en blomst. Det er galt å knuse en marihøne, rive den lille vingen av en øyenstikker.

Men hvordan skal man forklare et barn hva krig er? Forklare døden? Svare på spørsmålet: Hvorfor dreper de folk der? De dreper til og med små barn, slike som henne. Vi voksne har liksom en hemmelig avtale. Vi forstår hva det dreier seg om. Men hva med barna? Etter krigen forklarte mine foreldre dette for meg på et vis, men jeg klarer ikke å forklare dette for mitt eget barn. Jeg finner ikke ord. Vi liker krigen stadig mindre, det blir stadig vanskeligere for oss å rettferdiggjøre den. For oss er krig rett og slett mord.

Jeg er overbevist om at de som er mest oppriktige, er enkle mennesker - sykepleiersker, kokker, vaskehjelper ... For liksom å tydeleggjøre det, finner de ord fra seg selv, og ikke fra aviser og bøker de har lest - ikke fra andres stemmer. Men bare ut fra sine egne lidelser og prøvelser. Følelsene og språket til mennesker med utdannelse, så rart det enn kan høres, er ofte mer utsatt for tidens tann. Tidens allmenne koder. De er smittet av annenhånds kunnskap.

Vi har alltid kriget eller forberedt oss til krig. Vi har mintes hvordan vi kriget. Vi har aldri levd annerledes, antakelig kan vi det ikke heller. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å leve på en annen måte, dette vil vi en gang måtte lære, og det vil ta lang tid.

Og historien? Den er på gaten. I folkemengden. Jeg tror at det finnes en liten bit historie i hver av oss. Én har en halvside, en annen to-tre sider. Sammen skriver vi tidens bok.

"Hva er det vi leter etter? Som oftest er det ikke heltedåder og heltemot, men det lille menneskelige, det mest interessante og og nærmeste. Vel, hva ville jeg helst vite, for eksempel, om livet i antikkens Hellas... Spartas historie... Jeg ville helst ha lest om hvordan menneskene snakket sammen hjemme den gang, og om hva. Hvordan de dro i krigen. Hvilke ord de sa til sine kjære den siste dagen og den siste natten før avskjeden. Hvordan de tok avskjed med krigerne. Hvordan de ventet dem hjem fra krigen... Ikke heltene og hærførerne, men de vanlige unge mennene...
Historien - slik den blir fortalt av et vitne og en deltager som ingen har lagt merke til."

Jeg ser ofte hvordan de sitter og lytter til seg selv. Til klangen fra sin sjel. Sammenligner den med ordene. Når et menneske har levd lenge, forstår det at dette var altså livet, nå må man falle til ro og forberede seg på å gå bort. Man ønsker ikke, og man synes det er leit, bare å forsvinne sånn uten videre. Uforpliktende. I forbifarten. Og når et menneske ser tilbake, har det et ønske om å ikke bare fortelle om sitt eget, men også nå inn til livets gåte. Gi seg selv et svar på spørsmålet: Hvorfor skjedde dette med meg? Mennesket ser på alt med et nesten sørgmodig avskjedsblikk. Nesten fra den andre siden...

"Stemmer... Et titalls temmer... De overfalt meg og avslørte en uvant sannhet, og denne sannheten fikk ikke lenger plass i den korte formelen vi kjente fra barndommen: Vi vant. Det skjedde en momentan kjemisk reaksjon: Patosen gikk i oppløsning i en levende vev av menneskeskjebner, den viste seg å være en svært kortlivet substans. Skjebne er når det står noe mer bak ordene."