Bokelskere.no

Å flytte inn i et nytt kollektiv med nye mennesker er som å begynne i en ny jobb. Man vet ikke helt hva man skal gjøre, hvor man skal sitte, eller hvor mye man bør være der.

[...]Ingen er designet for å være alene.

Men ingen kan hjelpe meg helt ut, uten at jeg vil det selv.

Jeg må få presisere at anoreksi ikke dreier seg om å være tynn. Det handler om å være mentalt syk,sjuk i huet. Det handler om å vie all sin tid til mat og vekt. Du trenger ikke engang å være tynn for å ha det. Du kan ha anoreksi med veldig lav vekt, så lav at du står i fare for at hjertet ditt stopper, men ingen vil la deg holde vekten. Leger og famile kommer (forhåpentligvis) til å gripe inn, og på et tidspunkt må du gå opp igjen i vekt. Ikke at du blir frisk av å legge på deg - du er tilbake der du begynte, men med en psykisk lidelse i tillegg. Tankene om mat følger deg rundt, og du kommer ikke til å få fred fra dem. Menneskene rundt deg ser på deg og tror du er frisk fordi du ser normalvektig ut, og du kommer igjen bare til å føle deg mislykket. Og tjukk. Anoreksi kommer ikke til å løse noen av dine problemer, det vil gi deg flere.

Man velger ikke anoreksi. Det ville være det samme som å velge bort livet. Jeg mener, er du ikke sikker på at du har lyst til å vie alle døgnets tider til å tenke på mat? For det er det Anoreksi handler om. Ikke om å bli tynn. Du kan ikke slutte når du er tynn nok, du blir aldri tynn nok. Det er kanskje vanskelig å forestille seg nå som du er frisk, men jeg håper for guds skyld du aldri får muligheten til å forstå det heller.

Ingen vil leve med en som legger opp livet sitt etter måltidene, som må takke nei til kinoen fordi den varer 20 minutter inn i den planlagte kveldsmaten. En som ikke smaker på hjertesjokoladen han kjøper i overraskelse, eller kaken han har bakt til bursdagen din. Det kommer ikke til å gå over, jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil ingenting.

Jeg var en jævla dum unge. Jeg burde ha blitt vernet for meg selv og kanskje fått tilbud om spesialskole; ikke fordi jeg var så spesiell, men fordi jeg krevde så mye oppmerksomhet. Måtte bli sett, alltid. Hva oppmerksomhetsbehovet gjelder, er det ikke mye som har forandret seg, det har jo egentlig bare blitt verre. Jeg vil fortsatt bare bli sett, hele tiden.

Kjære Mamma!
De gangene jeg følte meg urettferdig behandlet som barn, fantaserte jeg alltid om at jeg skulle ta livet av meg. Jeg tenkte det ville få dem til å angre. Mamma ville angre på at hun ikke lot meg overnatte hos naboen for femte natt på rad, og de kule jentene i klassen for at de holdt meg utenfor i friminuttet. Jeg så for meg begravelsen min, og lurte på hvor mange som kom til å dukke opp. Hvem som kom til å gråte, og hvem som ville holde tale. Hvem som arvet klistermerkebøkene mine, og hvem som tok over ponnislottet. De to viktigste tingene i livet mitt, der altså. Jeg minnet meg selv på at jeg måtte huske å grave ned dagbøkene før jeg døde, og kaste alle kassettene med egeninnspilte radioprogrammer.

Jeg tror ikke det er nødvendig å fortelle folk hvordan de ser ut.

Problemet er ikke å være fyllesyk, men å være fyllesyk alene.