Bokelskere.no

Jeg vet hva du går gjennom. Men det kommer alltid til et punkt hvor ting ikke kan utsettes, hvor du ikke kan være svak en dag til og love deg selv at i morgen, i morgen skal jeg begynne det andre livet.

"... Hvordan gjør vi dette?"
"På tre," sa Simon
"Jeg mener, hvordan griper vi an ..."
"Tre," sa Simon og åpnet bildøra.

De hadde en gang hatt en gruppe politikere fra bystyret på omvisning. De var der for å bli overbevist om at bostandarden på hospitsene i Oslo var mer enn bra nok. På kleslageret hadde en av dem spurt hvorfor de hadde så mange dresser der, han mente at et slikt konfeksjonstilbud på et hospits umulig kunne være optimalt markedstilpasset. Politikerne hadde humret over dette helt til Martha smilende hadde svart: "Beboerne her går nok i flere begravelser enn dere."

Ansiennitet. Sylvester sukket. Bare noen kunne skyte Bo, så han kunne få en ny partner. En med mindre ansiennitet.

Sjelens speil? Logisk betydde jo det at det var sin egen sjel man så når man stirret inn i en annens øyne.

For det vi mennesker tror vi vet, betyr ingenting mot det vi trenger å tro for å døyve frykten og smerten.

For det å vite at han hadde i seg evnen til selvtukt og motet til full ærlighet overfor et annet menneske, hadde gjort noe med ham, hadde gjenreist han som mann og menneske, ja, kanskje fått ham til å vokse mer enn om han hadde vært en mann som aldri hadde ligget under for laster.

"- Da pappa forsvant, forsvant jeg også." 

Janne pleide å si at man aldri skulle utsette noe godt, at ingen hadde noen garanti for at man kom til å leve èn dag til.

Han burde ha unnet seg flere gleder. Det er et faktum så innlysende at det er banalt, og likevel så ufattelig at det er ikke før man står på terskelen, at man skjønner hvor banalt det er: At den eneste garantien man har, er at man skal dø.