Bokelskere.no

Jeg; et telefonnummer uten en adresse, en adresse, uten et navn, et navn uten en person, en person uten et liv; det vil aldri være noen hjemme, ingen som åpner døra hvis han ringer på. En bevegelse bak gardinen, en glidende skygge, ja, men ingen manifestasjon av et eget liv.

Det slår meg stadig oftere: jeg kan umulig ha en brist. Umulig ha et truende mørke i meg som kan velte opp og flomme over. Nei, tvert om er jeg kanskje et helt alminnelig og godt nok menneske. Noe som må bety at jeg også er i stand til å ta vare på et barn, ja, kanskje flere. I så fall har jeg bedratt meg selv, så fullstendig blind for virkeligheten, at jeg i stedet for å fostre opp eget avkom, har endt opp med en gjøkunge i reiret.

Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang [...]

Hvis jordas alder var et døgn, ville menneskets historie vært tjuefem sekunder.

Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg.

Inntil den dagen broren min blir født, er jeg et enslig barn av mor og far, i alle betydninger av ordet. Jeg er alene om deres oppmerksomhet, men det er de to det handler om, bestandig. Mor kretser rundt far, far kretser rundt mor, mens jeg svirrer i ytterkanten av dem begge.

[...] flaggermusa var fløyet, den hadde funnet veien ut. Likevel hang en uro igjen i rommet, en lydløs støy så gjennomtrengende at jeg måtte holde meg for ørene. Jeg forstod det straks, selv om jeg bare var tolv år; flaggermusa hadde skreket så intenst at trommehinnene skalv av de høyfrekvente lydbølgene. Og kanskje er det nettopp dette som sitter igjen som en rystelse; den ikke hørbare redselen, den som knapt kan fanges opp, at den fantes som et stille skrik, i meg også.