Bokelskere.no

Noe dukket opp i hodet hennes som hun formulerte de kommende minuttene:
Fysikernes dilemma:
At vi erindrer det som ennå ikke har inntruffet.
Filosofenes dilemma:
At vi erindrer noe bare fordi det har inntruffet.
Psykologenes dilemma:
At vi erindrer det som passer oss.
Politikernes dilemma:
At folk har erindring.
Medisinernes dilemma:
At erindringen svikter.
De ulykkelige elskendes dilemma:
At erindringen om det som har hendt, forandrer oss.

Statsminister Tage Erlander (i embetet 1946-1969) beskrev i en berømt uttalelse den modernistiske samfunnsbygningen, også kjent under navnet velferdsstaten, som et misbruk. Det var ikke slik han sa det, men det var betydningen av det han sa når han snakket om de stigende forventningenes misnøye, en psykologisk naturlov. Man fikk det man savnet, og var takknemlig en kort stund. Men snart innrettet man seg ett det, fant det normalt og begynte å betrakte det som en minimumsstandard. Forventningene økte og det trengtes mer for at tilfredsstillelsen skulle innfinne seg. Rennende vann, næringsrik mat, bil og større bolig var ikke nok. Man måtte ha større og ytterligere reformer for å trives like godt som før. Dosen måtte bli høyere, komme oftere.

Det er den som blir forlatt som trenger å snakke i all evighet.

Da hun hadde spist ferdig og vasket opp serviset, la hun en lapp i kjøleskapet med en av språkets vanligste kjærlighetserklæringer. Subjekt, predikat, objekt.

Gaver man ikke har bedt om, kan være forferdelige i sine krav, sine fordringer, sin klønete demonstrasjon av giverens omsorg.

Alle synes de går mot strømmen, sa Ester. - Det er det som er strømmen.

Angsten over det uteblitte svaret var noe de som hadde funnet opp sms og mail ikke kan ha forestilt seg.

Og så begynte morgenens samtale, kanskje en av de mer vanlige blant postcoitale samtaler, om urgamle evolusjonære temaer. Avhengighet, makt, svakhet, styrke, tilbud og etterspørsel, alt i form av korn og meieriprodukter.

Jaså, ja. Så du spiser ikke mye pølse? Hva spiser du da?

Mest planter.

Planter?

Og en og annen reke.

Denne evinnelige snakkingen som den forsmådde vil
beskjeftige seg med. Denne evinnelige snakkingen. Den
som forsmår, har aldri behov for å snakke.