Bokelskere.no

Hun tenkte på Edvin, og så tenkte hun på alle hun skulle møte i fremtiden, og selv om hun ikke ante hvem de var eller hvor de befant seg, var det en oppløftende tanke.

Man skulle leve et anstendig liv, og et anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket.

"Det gode", det fikk man lete seg frem til som best man kunne, i seg selv og i andre.

Man må etterlate noe som enkelt og ubesværet kan velges bort; ikke som en rubinring eller et kostbart arvestykke, nei, ingenting påtrengende, snarere noe hverdagslig; en nøkkel i en emaljeskål, en stabel med vitenskapelige bøker eller en sang man en gang lærte utenat. Ja, det man gir videre bør være alminnelig og solid; noe det med letthet går an å forkaste eller ta i bruk; som en mild samtale i skumringen, som morens grå kåpe, noe man er fri til å slå vrak på eller gjøre til sitt kjære anliggende; som en liten gjenstand man legger under hodeputen eller uten kvaler pakker ned, rydder vekk og glemmer.

Men Lydia var nå engang den hun var. Stadig tok hun seg i å gruble og fundere. Hvordan kunne noe slikt vare? Selv i de mest fordringsløse stundene var hun bevisst de bedrøvelige mulighetene som lå i et forhold mellom to mennesker.

Før alt annet skal det sies at Dagmar Erneman, moren til Lydia Erneman, sent i tenårene var nær ved å drukne da hun krysset en elv på hesteryggen.

Dette er ein knallgod opningssetning!

...mens hun sto slik uten å foreta seg noe som helst, kjente hun seg fri fra alle bekymringer. Det var like forbausende som om en bokstav hadde forsvunnet fra alfabetet.

Kunne summen av alle de riktige valgene likevel bli til et nederlag?

Liker du de sure stikkelsbærene? spurte moren
Ja, svarte Lydia.
Ikke jeg heller, sa moren.

Det var noe tiltalende ved denne kvinnen. Hun var likefrem på en slik måte at man ikke tapte ansikt. Man ble sett, ikke iakttatt, og Lydia fikk for seg at det lå en viktig distinksjon der.