Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
I likhet med omflakkende stammer hadde ord ingen bestemt adresse. De reiste langt og vidt og spredte seg over jorden.
Si meg, hvis du lærer en mann alfabetet, hvordan kan du hindre ham i å lese? Når en kvinne har smakt kjærlighetens eliksir, hvordan kan hun da la være å tørste etter den? Straks du har sett deg selv med din elskedes blikk, er du ikke lenger den samme. Hele denne tiden har jeg vært blind, og nå som øynene mine er åpne, er jeg redd for lyset. Men jeg vil ikke leve som en muldvarp. Ikke nå lenger.
Vi vet aldri hva som kommer i morgen, men vi starter alltid en ny dag full av håp.
Det var som om himmelen hadde revnet for å avdekke et annet univers, og alt og alle var malt med Guds pensel.
Ilden lignet litt på livet hennes, det ulmet inni og lot ingen komme for nær, og dyrebare øyeblikk brant ned til glør, som døende drømmer.
Det var slik Gud hadde formet de to: Den ene var den andre overlegen. Nøyaktig hvorfor han hadde gjort det, var det ikke opp til mennesker å sette spørsmålstegn ved. Det som betydde noe, var at flekker ikke vistes på fargen svart, i motsetning til hvitt, som avslørte selv den minste prikk. I samme lei ville kvinner som var besudlet, øyeblikkelig bli lagt merke til og skilt ut fra resten, slik skallene skilles fra kornet. Så når en jomfru ga seg selv til en mann –selv om han var mannen hun elsket –hadde hun alt å tape, mens han hadde absolutt ingenting å tape.
Slik var det at i det landet hvor Rosa Skjebne og Nok Skjønnhet ble født, var «ære» mer enn et ord. Det var også et navn.
Man kunne kalle barnet sitt «Ære», så lenge det var en gutt. Menn hadde ære. Gamle menn, middelaldrende menn, til og med skolegutter som var så små at de fremdeles luktet morsmelk. Kvinner hadde ikke ære. Istedet hadde de skam. Og som alle visste, ville Skam være et ganske usselt navn å bære.
Hvis dere ler for mye i dag, kommer dere til å gråte i morgen. Det er bedre å være lei seg med det samme enn straks etter.