Bokelskere.no

Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi.

Det har jo hendt, Jarle. Alt dette kan du gjøre krav på, for det er ditt. Men lykken lar seg ikke huske, den var altfor begripelig, den var altfor god, den lot deg bare leve. Hva husker du da?

Hun smiler til ham, og han tenker at denne morgenen, mens vi flyr gjennom skyene og den tidlige sola treffer vinduet, ser hun på meg med større kjærlighet enn på lang, lang tid. Men hun kjenner meg ikke.

Hjertet øker takten når følelsene som for litt siden var forhindret fra å arbeide, har kommet på jobb, det iser i tennene og banker i tinningene, for telefonen ringer, nå, og det skal den ikke gjøre.

Det er det som er så bra med spriten, tenker han, den virker i hele kroppen. Ikke bare i magen, som maten. Ikke bare i pikken, som sex. Den er overalt

Familie er ikke noe du ber om, de er noe du får.

Han blir alltid sentimental når han kommer hjem. Årene ved universitetet har lært ham at en god student er et nøkternt, analytisk og usentimentalt menneske, men når han lander i Stavanger, når flymotoren er slått av og han går ut i den skrå vinden, når himmelen åpner seg over hodet på ham, er han motstandsløs. Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lever dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.