Bokelskere.no

Man nærmer seg andre mennesker best med langsomme skritt. Det gjelder både deg og meg. Går man for fort, kan man kollidere eller gå på grunn.

Hvorfor måtte du dra med deg campingvogna?
Det er skallet mitt. Den forlater jeg aldri.

Det finnes et eget slags vemod som følger trekkfugler når de drar av sted. På samme måte som man føler glede når de kommer tilbake. Høsten lukker sin bok, vinteren kommer stadig nærmere.
Hver morgen når jeg våknet, kjente jeg etter om alderdommens plager hadde begynt å vise seg.

Det eneste virkelig vakre løftet. Det var sterke ord. Jeg følte det som om hun hadde satt i gang et stort orkester i hodet mitt. Der satt jeg midt blant instrumentene. Med strykere ved siden av meg og blåsere rett bak meg.
- Man får stadig løfter, fortsatte hun. - Man gir seg selv løfter. Man lytter til andre menneskers løfter. Politikere som snakker om et bedre liv for dem som eldes, om en helsesektor der ingen skal behøve å få liggesår. Banker som gir løfter om høyere rente, mat som lover redusert vekt, og kremer som garanterer en alderdom med færre rynker. Livet er ingenting annet enn å krysse seg fram med sin lille båt i en endeløst skiftende, men uopphørlig strøm av løfter. Hvor mange av disse løftene husker man? Man glemmer det man helst vil huske, og husker det man helst vil bli fri fra. Brutte løfter er som skygger som danser rundt en i skumringen. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere ser jeg dem. Det vakreste løftet i mitt liv var det du ga meg da du lovte meg dette skogstjernet. Jeg vil se det og drømme at jeg svømmer i det før det blir for sent.

Det finnes ingen vanlige mennesker, sa hun.

Det høres ut som om det bor mange eiendommelige mennesker i disse traktene.

De finnes overalt, men ingen ser dem fordi de er gamle. Vi lever i en tid da gamle mennesker skal være gjennomsiktige som glass. Vi skal helst ikke merke dem. Du kommer også til å bli stadig mer gjennomsiktig. Mor er allerede blitt det.