Bokelskere.no

John satte platespilleren midt på gulvet og la den siste Beatles-platen på hølet. Ticket to ride. Vi lytta andektig, membranene var fininnstilte som flaggermus. Vi holdt pusten, helt til de siste gitartonene forsvant og stiften skrapa over de innerste rillene. Gunnar satte den på en gang til. Vi lå på golvet med øra inni høyttaleren, det dunka gjennom hele kroppen, og vi kunne såpass engelsk at vi skjønte hva det handla om, og vi lurte på hvem faen det var som ville stikke av på den måten, den jenta måtte være passe teit. Vi blei bitre og tenkte grusomme tanker om alle jenter på hele kloden. Stiften skrensa inn mot midten igjen og vi pressa de våte luggene ned i panna.

Ventetida var best, eller verst, alt ettersom, når det først skjedde, når man var der, så var det liksom over allerede og noe annet som var sværere og finere eller styggere og jævligere vinka i det fjerne. Og så var det bare å gå i gang med å vente, glede, grue seg igjen.

Jeg drømte at jeg var en av dem, at jeg var Paul McCartney, at jeg hadde hans runde, sørgmodige blikk som alle jenter skreik seg forderva av, jeg drømte jeg var keivhendt og spilte bass.

Vi rulla sammen teltet og kom oss av gårde. Det var bare å følge skogsveien rett til Katnosa. Ola slo fast at klokka var ni, han så det på blomstene. Jøss, vi var ikke lite imponert. Ola var et vandrende gjøkur.

Korridoren var skittengul med hybeldører på rekke og rad nedover. Det lukta en selsom blanding mat, som å stikke hue i en ransel full av gamle matpakker en solskinnsdag.

Sånn er bildet av våren 1969: Uklart, for lite lys, slurvete fremkalling.

Cecile kom på skolen med de tynne leggene i røde, høyhæla sko, (...) hun vippa rundt som en vadefugl i vannskorpa, alle froskene sikla i sivet og jeg, jeg, plaska etter henne med svømmeføtter og snorkel og for trang dykkerdrakt, det begynte å bli knapt med surstoff også, men jeg fulgte etter.

Faren til Gunnar ville ta bilde av oss, vi bretta opp kragene, sugde inn kinnene, senka øyelokkene og bøyde oss alvorlige over den splitter nye blitzen hans. Han sa vi måtte smile og ikke se så sinna ut. Han kjente oss nesten ikke igjen.

Det var sånn det skulle være.

Telefonen ringte. Muttern tok den. Hun kom lattermild tilbake. - Ringo Starr vil snakke med Paul McCartney, sa hun. Jeg blei litt flau og tusla ut til røret.

Eksamen gikk med et skrik. Ola hadde med seg skolens største matpakke, han hadde rissa inn formlene i geitosten.