Bokelskere.no

For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av kleshengeren og faller ned på gulvet.

For mens navnet når mennesket lever, refererer til kroppen, hvor den oppholder seg, hva den gjør, skiller navnet lag fra kroppen når den dør, og blir værende igjen hos de levende, som med navnet alltid mener den han var, aldri den han er nå, en kropp som ligger og råtner et sted.

For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem.

... Nå var ikke det noe å slå i bordet med på den eksamen eller under en diskusjon, men så var det heller ikke det jeg, omtrentlighetenes konge, var ute etter. Det var berikelsen. Og det som beriket meg når jeg for eksempel leste Adorno, lå ikke i det jeg leste, men om den forestillingen jeg fikk om meg selv når jeg leste. Jeg var en som leste Adorno!

• Åhh, sa hun så. - Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.

Selv om kofferten var tung, bar jeg den i håndtaket da jeg gikk inn i avgangshallen. Jeg avskydde de små trillehjulene, for det første fordi de var feminine, altså ikke verdige en mann, en mann skulle bære, ikke trille, for det andre fordi de gestaltet en forestilling om det lettvinte, om snarveien, besparelsen, fornuftigheten, som jeg avskydde, og motarbeidet overalt hvor jeg kunne, selv der den var som minst og ubetydeligst. Hvorfor skulle man leve i verden uten å kjenne verdens tyngde? Var vi kanskje bilder? Og hva var det egentlig man sparte til når man sparte på kreftene?

[Det hendte] at grupper av barnehagebarn kom gående forbi, knapt høyere enn sauer, alle i likedanne refleksvester, ofte alvorlige, likesom trollbundne av foretakets eventyrlige karakter, mens alvoret til de ansatte, som raget gjeteraktige over dem, mer så ut til å grense mot kjedsomhet.

En by som ikke holder sine døde ute av syne, hvor man kan se dem ligge i gater og strender, i parker og på parkeringsplasser, er ingen by, men et helvete.

For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.

[...]det gikk nesten ikke en dag uten at himmelen var fylt av fantastiske skyformasjoner, hver og en belyst på sin unike, aldri gjentatte måter, og siden det man alltid ser, er det man aldri ser, levde vi våre liv under den stadig skiftende himmelen uten å ofre den en tanke eller et blikk.