Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det eneste som var sikkert, var at ingen ting var sikkert.
Livet var, om ikke akkurat en dans på roser, så iallefall rolig gange over fuktig gress.
Jeg kunne være meg selv på femten forskjellige måter, det visste jeg.
Alle barn taper, det er det som er selve essensen i barndommen, dette at man taper alle dueller med de voksne.
Jeg er en øde ø. Jeg er helt ubebodd. Ingen Robinson. Ingen Fredag. Gress og palmer? Nei. Ingen fugler heller. Jeg er i grunnen ikke noe annet enn en stor sten som rager opp over bølgetoppene. Det snør og regner. Av og til drivet et isflak forbi.
Borte ved søppelkassene på den andre siden, sto en liten gutt og så opp på meg. Han sto helt stille, mens de andre barna gled rundt ham og gjennom ham. Han var kortklippet som de andre guttene, men var kledd i en underlig, altfor stor frakk. Med det samme jeg møtte blikket hans, løste dette våkne drømmesynet seg opp, og gårdplassen lå der, tom og våt som for sekunder siden. Jeg ble litt redd, for slike syn skal man ikke ha. Det er jeg sikker på. Noe som ytterligere forsterket den uroen jeg følte, var at begge kattene som på kommando hadde kommet seg på bena, og nå sto og stirret på meg, eller kanskje på noe bak meg, jeg var ikke helt sikker.
Jo. Vi føder verden. Om og om igjen føder vi verden. I hvert fall føder jeg min verden - så får heller de andre holde på med sitt. Jeg gjenoppstår fra nattens eller dagens drømmeløse død, og føder meg selv. Elling, sier jeg til meg selv, med den vindunderlige tankens kraft. Trekk hånden inn under dynen, det er så kaldt i rommet. Og så gjør jeg det! Armens muskler adlyder hjernens impuls, og hånden trekkes inn i varmen. Her er en seng. En vegg, nei fire. En dør fører ut mot nye rom, videre mot gaten, byen, verden. Og der på gulvet står sannelig en ødelagt vekkerklokke og driver ap med tiden. Den står der, så hvit og så sort, og med viserne på seks på halv fem. En eller annen natt med blod piskende mot ruten, stanset jeg tidens tikk og takk med et velrettet slag. Presis seks på halv fem.
Hvem er de andre? Hvorfor later de som om de har funnet seg til rette i denne gåten? Det er noe sykt ved den selvfølgeligheten de utstråler når de børster flass av kragen, tenner en sigarett, eller simpelthen bestemmer seg for å spise en plomme.
Så enkelt er det nemlig ikke. Det er jeg overbevist om. Det må ligge noe bak. På en eller annen måte må det ligge et skjult mønster i våre gjerninger og opplevelser. Ikke nødvendigvis noe som gir mening, men noe som er helt og holdent virkelig. Udiskutabelt.
Jeg var selv en ihuget motstander av alle former for porno. Jeg hadde til og med vurdert å søke mannlig medlemskap i Kvinnegruppa Ottar. Flere ganger.