Bokelskere.no

Der sto vi og så noe alle i Norge har sett tusen ganger, hvordan folk strevde med å holde seg på beina en førjulsdag med holke og is, det var så ordinært som det kunne bli, men ikke for Kristian Winther. For Kristian Winter minnet det hverdagslige synet om en ballett, og jeg så at han hadde rett. Hvis noen hadde stilt opp kjempehøytalere og latt musikken strømme utover den islagte byen, ville folk rettet seg opp i piruetter og sprang, de ville snurret rundt seg sjøl, hoppet på tåspissene og løftet hverandre elegent over hodet. Det var bare musikken som manglet, så ville byen blitt anerledes, husene og menneskene, alt ville funklet og blinket. Det gjorde det jo allerede, funklet og blinket, fra granbarlenkene, fra takrennene, fra søppelbøttene, alt var dekket med is som lyset spilte i og jeg glemte at jeg hadde sovet dårlig, at jeg verken hadde rukket å vaske håret eller lime på de kunstige øyevippene, jeg glemte at jeg gikk i slitte vinnterstøvler og nuppete dyffelcoat, jeg glemte alt smått og simpelt til fordel for et tankestreif av tyll og store drømmer.

Fingrene hans var på genseren min og i håret mitt og jeg fortalte noe fra da jeg var liten, at jeg trodde FIN på rulleteksten betydde at filmen var fin.

Valnøttene lignet miniatyrmodeller av hjernen når den lå åpen i skalle, samme slags folder og knudder.

(...) og nostalgi er følelsenes marshmallows, noe seigt og klebrig.

Jeg gikk ut på verandaen og kikket, strømmen hadde gått i alle de andre blokkene også, hele drabantbyen var mørklagt, som om vi var våre egne forgjengere, de som levde lenge før alt vårt begynte, på den tida da det bare var hest og kjerre, jeg kjente at det lå en stor hvile i enden av den tanken.

På en klassefest, kalt reunion, tre tiår etter det igjen, skulle en som ikke fortjener å bli kalt ved navn, smile skeivt ved minnet om den notisen og si det med å fryse ihjel på den måten var jo litt H.C. Andersen-klisje, litt Piken med fyrstikkene, og da skulle Svenna, lille, sensasjonslystne Svenna, slå rundt seg så tapasrettene skvatt og han ble tatt i politigrep av to som hadde drukket mindre, for å bli kastet på trynet ut, og jeg hadde aldri vært så stolt av en gammel lekekamerat som den gangen Svenna, elektriker med eget firma, reiste seg fra asfalten med høl i dressbuksa, uten å skjule at han grein, og vi ventet til han sluttet å grine, så gikk vi på pub og skålte for at vi aldri mer skulle stille på noen helvetes reunion og at vi håpet det var okay i himmelen, hvor det nå måtte være.

Det er viktigere å akseptere sine egne valg enn å bli lykkelig.

Kristian Winther gikk aldri i boblejakke, han var en av de første som fikk losjakke, og i losjakkelommene hadde han bøker, tynne diktsamlinger, noen av dem var til og med på engelsk.

Å gå rundt med diktsamlinger utendørs, hos oss kunne man bli banket opp for det. Jeg skjulte hvor mye jeg leste, jeg lot aldri de andre vite hvor mange romantitler jeg hadde inne, det var det siste jeg ville skilte med. Kristian Winther gjorde ingenting for å skjule diktsamlingene sine, og likevel fikk han gå i fred. Det var noe med blikket hans som sa at bank ikke ville nytte.