Bokelskere.no

Verandaen om sommeren, når det virket som om blokka var en kjempekommode med uttrukne skuffer fulle av folk og radiomusikk. Badet, når det romlet i rørene fordi mange dusjet eller badet samtidig så det rant vann i usynlige systemer fra tolvte til første og det gikk an å innbille seg at det var en jungel med fossefall vi bodde i. Summingen av heisen, tungt oppover, lett nedover, en melodi som gikk og gikk og som var så fin å sovne til.

Tror de salige at djevelens advokat drikker Solo ?

Jeg husket så langt tilbake som jeg klarte. Vi bodde i hybelleiligheten i byen, den som var så liten at mor sa at vi trengte skohorn for å snu oss på kjøkkenet, der hvor sovesofaen sto i stua og bokhylla var boltet til veggen så ikke Hemingway skulle ramle i hodet på oss når vi sov (....)

Jeg husket andre hallelujaer. Juleavslutningen det året, "Svenna" var sur i dagevis fordi han bare fikk være hyrde med rødrutete kjøkkenhåndkle på hodet, mens Goggen var Josef i anorakk med merker fra Den norske Turistforening, utlånt av hyrdens far. Goggen var Fjellreven-Josef
og jeg var Jomfru Maria med mors fotside morgenkåpe i turkist boblestoff.

Sju symbolske dager, like lang tid som det tok å lage verden, sa kurslederen og gjorde ingenting for å skjule at han mente at adressen til Gud var Den Norske Fjellheimen, her hvilte Guds ånd over alt og alle, inkludert neglebørsten. Goggen spiste Guds kjøttkaker, Guds kålruletter, Guds fiskeboller, Guds fenalår, Guds lefser og Guds rømmevafler.

Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.

Jeg kunne isen, kjente den, likte at den var så klar og ren, at den hadde en lukt som det ikke gikk an å si annet om enn at den luktet is. Jeg kunne is-lyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.

Noen var flinke til å stupe fra ti-meteren, andre var flinke til å stjele.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg husket noe annet, men jeg husker Georg Hagen. Jeg husker måten han så ned, opp, så ned igjen på samtidig som han smilte så vidt når han hadde gjort noe galt, og det smilet var verken selvfornøyd, unnskyldende eller smiskete, det var bare konstaterende, ja sånn er jeg.

Hun sa at tiden var umålbar siden en kjedelig time kunne slepe seg langsommere enn ti spennende år, og at det skulle mye tomhet til for å fylle et menneske.