Bokelskere.no

En gang hadde hun pleid å føle seg så hjemme blant folk. Nå gikk det opp for henne at hun følte seg like hjemløs overalt.

"Jeg ville med glede påta meg en evighet med lidelse om jeg bare fikk se deg en eneste gang til".

Som hos småpiker flest, var latter en like naturlig ting som åndedrett for meg. Jeg husker at jeg tenkte at det måtte være noe man brukte opp etter hvert som man ble eldre, som om latter kunne sammenlignes med en bunt fargerike sløyfebånd, pakket sammen inni deg, og når alt sammen var kveilet ut, var det oppbrukt.

Jeg har aldri syntes at gravlunder er skumle eller spesielt nedslående. Jeg liker de hengivne erklæringene på steinene, de stille vitnesbyrdene om folks eksistens, om at de betød noe.

Hver gang vi kommer i nærheten av det, blir du helt Lulla Lunekjær. Bare glaner inn i tomheten.

Enkelte ting er tapt i fortiden - det må jo være derfor fortiden er så mystisk, derfor den fascinerer oss. Etter oss kommer nesten ingenting til å gå tapt - det er altfor mye som blir registrert, notert, lagret i en eller annen datafil. Nå for tiden ville det være enkelt å unngå å la seg fascinere. Det er vanskeligere å holde ting hemmelig, men det lar seg forsatt gjøre.

Det tar litt tid å se folk i et annet lys når du har sett dem på en bestemt måte i årevis, eller aldri sett dem i det hele tatt

Vel, jeg tror at mammaen din ikke klarer...åleges fordi hun har en flis. Den er ikke av metall og sitter ikke i fingeren, men hun har en slags flis i seg,og det er derfor hun ikke bli bedre. Jeg har lyst til å...til å finne ut hva deb er, og få den ut.

Og så er det lukten, den er ikke ubehagelig,men den gjennomsyrer alt. På den måten andre menneskers hus alltid lukter av de som bor der - kombinasjonen av såpen de vasker seg med, deodoranten deres, lukten av hår som trenger en vask, parfyme,hud,maten de tilbereder. Selv nå om vinteren henger denne lukten igjen i alle rom og vekker minner og uro.