Bokelskere.no

Stor er vi-ets kraft, nesten uavslitelige dets bånd, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av "de", som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av"vi". Det vil komme som det rette.

Mørket i august er det fineste av alle mørke. Det er ikke lyst og åpent som junimørket, liksom fylt av muligheter som det, men det er heller ikke stengt og lukket som høst- eller vintermørket. Det som har vært, våren og sommeren, står fortsatt åpent i augustmørket, mens det som skal komme, høsten og vinteren, bare er noe man kan se inn i, men ikke er en del av.

Jeg la meg ned på sengen og ble liggende helt ubevegelig. Dette var plutselig det eneste som fantes. Hva det bestod i, og hvordan det føltes, kan jeg ikke lenger få tak i, det har gått halvannet år siden da, og jeg er ikke lenger inne i den eksplosjonsartede angsten. Jeg kan forstå den, til og med godt, men ikke gjenoppleve den. Når jeg leser disse brevene nå, gripes jeg av et stort ubehag, de bekrefter noe jeg alltid har visst, alltid følt, men i forhold til den kraft det virket med da, er det bare en skygge. Den gangen, disse augustdagene i 2009, paralyserte det meg helt. Hadde jeg hatt den minste anelse om at et slikt raseri ventet meg, kunne jeg ha forberedt meg på det, og slik mildnet effekten av det, eller, og det var det mest trolige, rett og slett ha latt være å skrive romanen. Men under arbeidet med den forestilte jeg meg aldri en eneste gang en slik reaksjon.

«Det var kanskje det viktigste jeg lærte på universitetet, at man praktisk talt kan si hva som helst om en roman eller et dikt, og det kan være både sannsynlig og plausibelt, men aldri være uttømmende, og kanskje heller ikke vesentlig, for romanen og diktet er alltid noe i sin egen rett, noe helt for seg selv, og at det ikke går an å si det det sier på en annen måte enn denne ene, gjør det dypest gåtefullt. Verden er gåtefull på nøyaktig samme måten, men det glemmer vi nesten hele tiden, siden vi alltid gir refleksjonen forrang når vi betrakter den.»

Men bare gjennom å snakke om meg selv til en som ikke bare faktisk var interessert, men som også fortolket alt og så eller skapte sammenhenger mellom de ulike delene, ble det vanlige også for meg til noe uvanlig, i forstand unikt. Det var som om mitt jeg hadde vært gjenfrosset, og at det nå begynte å tø. Det knaket i bruddflatene når den så lenge og stive og urørlige overflaten beveget på seg. Jeg fikk en følelse av at det indre var uuttømmelig. Det var en god følelse. At det jeg sa, kunne være interessant, var en ny erfaring.

I det første kom jeg til syne for meg selv, i det andre forsvant jeg for meg selv. Det er forskjellen på vennskap og kjærlighet.

Det holdt at jeg så ut som en idiot med det der skjegget og lange håret. Jeg så ut som en fallert heavy metal-musiker, på full fart mot femti. Å, kvapsete ansikt, småtykke kinn, dype furer og så et pistrete skjegg.

[Knausgård siterer Walther Rathenau:] "Arbeid er ikke lenger kun en kamp mot naturen, det er en kamp mot mennesket."

Fordi: "Arbeid er ikke lenger en av livets aktiviteter, ikke lenger en tilpasning av kroppen og sjelen til naturens krefter, men en gjennomgående fremmed aktivitet i livets tjeneste, en tilpasning av kroppen og sjelen til mekanismen."

I den norrøne forestillingsverden het dødsriket Hel, et ord utledet av verbet hylja, som betyr å skjule eller å dekke, og det ble det vel hetende fordi de dødes rike er ute av syne for oss.

Tragedien handler om det samme som komedien, oppstigning og fall. Så hvorfor er fallet komisk i komedien og tragisk i tragedien?