Bokelskere.no

Og da Gud på den sjuende dagen skaper hvilen, gjør han den ikke livløs, men levende, virksom, helbredende og sanselig.

Men jeg tror at det også er noe allmenngyldig og veldig håpefullt i å oppdage at man faktisk bekjemper de kreftene som truer hvilen - ved å hvile.

For nettopp her skjuler hvilen sin dypeste hemmelighet: Der krefter tar slutt, venter andre på å overta.

Kan poenget være nettopp å understreke fylden, at hvilen kommer som en venn, en person, og faktisk gjør måltidet, samværet og livet rikere?

Kanskje er en av hvilens store gaver at den hjelper oss å stille de riktige spørsmålene, ikke bare om hva vi skal gjøre, men om hvorfor vi skal gjøre det. Hvile hjelper oss å skille alt det vi kan gjøre fra det vi skal gjøre.

Den andre siden er at når vi hviler, utvikler vi evnen til å sette pris på det vi ikke rekker å registrere i det høye tempoet vårt, det som bare kan vokse over tid.

"Like mye som å hvile fra noe innebærer den å hvile i noe" skriver teologen Göran Larsson i sin bok Tid för Gud.

Hvilen er noe eldgammelt. Den knytter oss sammen med noe som er bortenfor det håndgripelige og synlige.

Det åndelige livet begynner idet man legger livet sitt som et lite frø i Guds store åker. Og det fortsetter å vokse mens man blir liggende der. Og kanskje er det i de mørkeste periodene av livene våre, etter merkbare tap, etter nederlag eller nytteløs grubling, at det åndelige livet virkelig blir dypere.

Framfor alt rekker vi aldri å tenke på hvem vi ønsker å være. I en kultur der det er en fjær i hatten å ha mye å gjøre, der "fullbooket" er en statusmarkør og stillhet er blitt synonymt med dovenhet - i en slik kultur blir hvile snart ikke mer enn latskap. Kanskje det er derfor vi unnskylder oss, forsvarer oss mot den og kvier oss for å oppsøke den?