Bokelskere.no

En forfatter skal ikke ligge og sprelle i en virkelighetsfelle, særlig ikke i skrift, siden det vil innebære en manglende respekt for både virkeligheten og skriften. Det jeg nettopp skrev, er en setning som hører hjemme i en artikkel der man later som om man har saklig oversikt, noe jeg ikke er i nærheten av, men naiviteten i selv de mest belestes måte å forveksle det autentiske med det selvbiografiske, eller såkalt sanne, slutter aldri å forundre meg. Det får meg til å tenke på andre kunstarter, hvor absurd det ville være å tro at en maler er selvportrettet sitt, uansett hvor likt det virker og hvor mye personlig som er lagt inn. Eller kanskje det er jeg som er naiv, siden jeg vet at skriften byr på en særegen nærhet og evne til å sette avstander ut av spill. Et maleri kan man ta på, og dermed ane teknikkene, men skriftens tilblivelse, inkludert det utelatte, er skjult. Skriften smetter snarveien inn i hjernen, og der, i bevisstheten, står den fram, hvis den er god, med en så ubestridelig virkelighetskraft at hvem som helst kan la seg lure.

Å lukke øynene og lese et ansikt med fingrene er vanskelig for en seende, siden bildet av det sette alltid vil fortrenge det følte. Overfor det følbare stiller den blinde sterkest, men hvordan kan en blind forestille seg skyer ?.

Det kilte i bakhodet, og jeg ble hensatt til den halvtrancendente tilstanden jeg kunne få av å smuglytte, særlig når samtalene anskueliggjorde den evnen visse mennesker hadde til å gi hverdagsligheter absolutt betydning. Hvor behagelig var ikke det, å få bluseknapper til å virke viktigere enn verdenskartet ?

Hva visste jeg om det å bli gjort overflødig og ikke ha noe sted å gå til ?. Ingenting visste jeg om det, jeg som alltid kunne skrive meg inn i nye tilstander, og som aldri ville bli fratatt gleden ved det, selv ikke om det gikk dårlig med meg, om jeg ble fattig, syk eller utdatert, siden det var en egenskap,noe jeg ikke klarte la være å gjøre.

Et liv er ikke sammenhengende, det fornyer seg, og det nye må gjøres gjeldende.

Overfor dem man aldri har gjort vondt, eller aldri har blitt såret av, trenger man ikke skru igjen. Da kan linjen holdes åpen hele livet.