Bokelskere.no

Inne i mors mange forkledninger fantes en barnekvinne. En liten jente som aldri sluttet å søke etter den tryggheten hun ble snytt for, og som aldri overskuet at hun ba barnet sitt om å passe på seg.

Å være narkoman er leit nok, men å gå og spise på gata er, i følge far, nesten verre, det er siste sort, samtidas forfall.

Det er julaften, og det må vel gå bra?
Det er det jeg pleier å tenke, siden jeg lenge var nødt til det.

Du vet, russerne, de blir uovervinnelige i kulde. Det er ingen som kan kulde bedre enn dem.

Far drakk. Jeg drakk mindre, men skrev desto mer. Når vi først begynte med noe, klarte vi ikke å holde opp. Kanskje kan det ikke sammenlignes, men det var et fellespunkt der.

Overført til kunstspråket handlet la mirada fuerte om den evnen som malere og særlig fotografer, de som arbeidet innenfor øyeblikkenes historie, måtte perfeksjonere. Synet som bevissthet og viljesakt. Verden via øynene. Å ta inn for å stråle ut.

Hva gikk det an å se i et blikk?
Ingenting, siden øyet er tomt. Likevel fantes det egne uttrykk for alt hva et blikk kunne romme. La mirada fuerte, heter det på spansk, det hadde jeg fra en bok om Picasso, der uttrykket ble diskutert.

En mor kan ikke lenger la seg styre av sin egen mor, hun kan se henne med ømhet, men aldri mer med frykt.

Kjærlighetslengsel?
Hva var det for slags ord som dukket opp, en av vår selvforelskete tids klisjeer, lik noe bløtaktig jeg degger for og nå også projiserte. Er det noen man ikke skal tenke på kjærlighetsbehovet til, så er det sin egen far.

Jeg hadde for liten blenderåpning, jeg så bare det private, og hva er vel det private, annet enn en døgnflue som virrer omkring?