Bokelskere.no

Mora er ikke der, forstår barnet. Bare kjolen hennes. Bare stemmen. Og fanget, og ansiktet. Men ikke kvinnen selv.

Dette tenker jeg på, her jeg sitter i kirken og ser på de vakre blomstene på bestemors kiste. På at mødre kan føles som et barns nederlag.

De var fem øyer som gled langsomt forbi hverandre på vei mellom badet og sine egne værelser (...). Carla var også en øy, lenge. Man blir som de andre. En flytende øy, slik de faktisk fins i en eller annen sjø, et eller annet hav, biter av land med gresset som hår hengende etter i den våte strømmen. (...) blikket hennes hektet seg aldri i noe ved de andre, bare gled forbi, som i distraksjon, forbi en annens øreflipp, kinnskjegg eller hullete ullsokk, øynene så hun aldri direkte på, som om de var dører mot noe forbudt og hellig.