Bokelskere.no

Rødstilken fulgte snakkesalig etter mannen, den fortalte nemmelig sin lange og mangfoldige historie, og når man lytter til den, så synes man iblandt at det skjer heller lite i en sånn lang historie, bare hi hi hi i tusen år. Men så en vakker dag, kanskje i en fjern verdensdel, kommer man plutselig til å tenke på denne historien, og man oppdager at den var vakrere og mer fortryllende enn de fleste andre historier, kanskje det var verdens merkverdigste historie, og man ønsker at man også skal høre den når man er død, og helst ingen annen historie...nei, absolutt ingen annen historie.

Når man ikke er gift. må man befale folk å holde kjeft på blomsterspråket.

Den gamle kvinnen levde videre på sitt eiendommelige vis, som et slags lys som Herren har glemt å blåse ut, hun mumlet sine salmer og strikket og tok aldri notis av den nye tiden...

-- Jeg drar i morgen, sa han.
Ikke noe svar.
-- Vil du kjøpe sauene mine av meg?
-- Nei, men jeg kan drukne dem i en torvgrav for deg.

Så begynte kaffen å dufte i stuen, det var morgenens helligste øyeblikk. I en slik duft glemte man verdens motgang og sjelen ble opplyst av troen på fremtiden

Måltidet på teigen var, slik som all sann glede er, deiligst som forventning.

Det var gode dager. De var helt ensformige, og det er de beste dagenes adelsmerke, de gled aldri ut av guttens erindring. Det hender ingenting, man bare lever og ønsker seg ingenting annet, og mer enn det er det ikke.

Så gråt den gamle mannen fadervåret, uten å slutte å skjelve, uten å rette seg opp, uten å ta tørkleet fra øynene, mer enn halvparten av ordene hans druknet i hikstene. Det var ikke så lett å forstå hva han sa: - Fader vår, du som er i himmelen, ja, så uendelig langt borte at ingen vet hvor du er, knapt noe sted, gi oss i dag noe ørende lite å spise til din herlighet, og tilgi oss hvis vi ikke greier å gjøre opp for oss hos kjøpmann og långivere, men la oss fremfor alt ikke fristes til å ha gode dager, for riket er ditt.

Og dette er selve lykken:
å se i forventning mot den kommende dag.

Det hun hadde vunnet i styrke, hadde hun mistet i følsomhet.