Bokelskere.no

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet

...sjarmerende bøker, uten noen ettervirkning, uten mørke. Uten stillhet. (...) Men ikke bøker som setter seg fast i sinnet, og som forteller om den dype sorg og banale sannhet som gjelder alle sinn.

Jeg vet ikke hva en bok er. Det er det ingen som vet. Men man vet det når det er en bok. Og når det ikke er noe der, vet man det på samme måte som man vet at man eksisterer, og ennå ikke er død.

Når en bok er ferdig - en bok man har skrevet, mener jeg - kan man ikke lenger avgjøre om det er en bok man har skrevet når man leser den. Man kan heller ikke fastslå hva det skrives om, eller hva slags fortvilelse eller lykkefølelse den ble skrevet i, eller om man har klart å skape noe genialt eller fullstendig mislykket. For når alt kommer til alt, så er ingenting av dette synlig i en bok. Det skrevne er på en måte ensartet, avdempet. Det skjer ikke noe mer i en slik bok, den er avsluttet og utgitt. Når boken er kommet til verden fremstår den i all sin gåtefulle uskyldighet.

Det er i et hus man er alene. Ikke utenfor det, men inne i det.

Skriving er det ukjente. Før man skriver vet man ingenting om det man kommer til å skrive. Og det er man fullstendig klar over.

Å skrive er også å ikke snakke. Det er å være taus. Det er å skrike uten lyd.

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være alene, at jeg skulle være alene for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var alene i dette huset. Jeg stengte meg inne - jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus. Bøkene mine ble til i dette huset. I dette lyset også, fra hagen. Lyset som kastes tilbake fra dammen. Det har tatt meg tyve år å skrive det jeg nettopp sa nå.

Å skrive.
Jeg kan ikke.
Ingen kan.
Det må sies: man kan ikke.
Og man skriver.