Bokelskere.no

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en. Å ikke ha noe som helst tema for en bok, ingen ide til en bok, det er å befinne seg, nok en gang, foran en bok. En enorm tomhet. En mulig bok.

Å aldri gråte er å ikke leve.

Når man lever på den måten jeg har gjort, i den type ensomhet jeg har fortalt om, løper man i lengden en risiko. Det er uungåelig. Så snart et menneske er helt alene, tipper det over i galskap. Det tror jeg: Jeg tror at det mennesket som er overlatt til seg selv, er rammet av galskap i utgangspunktet, fordi ingenting kan stoppe det når vanviddet bryter frem.

En åpen bok, det er også natten.

Skrivingen gjør en usivilisert. Man går tilbake til en naturtilstand fra tidenes morgen. Og den er alltid gjenkjennelig, den tilhører skogens urgamle natur.

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en.

I Trouville hadde jeg imidlertid stranden, havet, himmelens og sandens uendelighet. Og det var dét som var ensomheten der. Det var i Trouville jeg betraktet havet helt ut i intetheten. Trouville, det er hele mitt livs ensomhet.

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. For å kunne begynne spør man seg hva denne stillheten rundt en er.

Ensomheten rundt de første bøkene mine, den har jeg bevart. Jeg har tatt den med meg. Skrivingen min har jeg alltid tatt med meg, overalt hvor jeg har reist.

Det skrevne kommer som vinden, det er nakent, det er blekk, det er det skrevne, og det forsvinner som ingenting annet forsvinner i livet, verken mer eller mindre, bortsett fra livet selv.