Bokelskere.no

Du kan kanskje lese leksa høyt for oss? Jeg synes han skarrer ekstra i dag. Jeg ser bedende på han, men han gliser og slår ut med handa. Helvete, jeg leser. Jeg leser hele sida og slutter med den setninga, bestemora gir meg klump i halsen, stemmen sprekker og alle snur seg og ser på meg. Jeg er liksom den tøffeste i klassen, sterkest, best i gym og ellers er jeg sur som faen. Det bare blir sånn, jeg veit ikke hvorfor. Jeg stirrer tilbake, de syns jeg er rar, det er greit for meg, de er ikke annet enn tåke, ansiktene til Arvid og Venke er de eneste jeg ser. Venke er blank i øya.
- Det va'kje dumt det der, sier Rønning.
- Glem det, sier jeg

Romantikk holdt jeg meg unna. Når Kari leste i det bladet, hadde hun et uttrykk i ansiktet som fikk det til å krølle seg i magan.

Du veit det Audun. Du er atten år. Det er ei vanskelig tid. Det er så mye på en gang og etterpå sier noen at det var den beste tida de har hatt og noen sier det var den verste og det er riktig begge deler

Men når alle har satt seg , kommer plutselig Jonny inn, fem timer for seint denne gangen med håret rett opp, rød i ansiktet. Han er for langt unna til at jeg kan kjenne det, men jeg veit han lukter fyll. Han heller et stort krus fullt med kaffe mens han ler hakkende av noe bare han veit om. På vei fra disken stopper han foran vinduet mot parkeringsplassen og blir stående og se. - Faen også , sier han - kjørte jeg bil til jobben i dag ? Alle ler høyt, slår seg på låra og brøler, men jeg kan se på ansiktet til Jonny at han ikke tuller, han stirrer vantro på den gule Kadetten parkert på skeive der ute.

Han åpner avisa og har plutselig god tid og rusler bedagelig opp bakken mot den røde telefonkiosken på toppen og jeg tenker at den mannen skjønner jeg meg ikke på. Han leser mens han går, han må ha følehorn eller lydsignaler som en flaggermus om natta, for han svinger unna både stolper og busker i veikanten uten å se opp en eneste gang.

Det er det eneste rekkehuset med balkonger og før i tida var Arvid redd for at det kanskje gjorde han til overklasse , for ingen vi kjente bodde bodde i et hus med balkonger. Men jeg mente at en balkong på treogenhalv kvadratmeter ikke var nok til å bli overklasse, særlig når en tenkte på at faren hans jobba tre-skift på Jordan børstefabrikk. Det likte Arvid godt å høre, han ville ikke være overklasse for alt i verden, og der står vi på helt linje.