Bokelskere.no

UNYTTIG SOM EN ROSE

Jeg traff deg på postkontoret i går. Lang kø, mye stress, og der lå du i vogna di og pludret, unyttig som en rose.

Ikke kan du skaffe mat, ikke klær, ikke hus. Veik og tander er du, uten evne til å ta vare på andre eller deg selv. Ingen verdens nytte gjør du, du bare ligger der som en rose en alt for tidlig morgen. Og du fikk meg til å smile til deg.

Etterpå tenkte jeg, når smilte jeg sist, i køen på posten, torsdag ettermiddag i regnvær ?

Tro kan være så mye. Tro kan ligne håpet, men der håpet ønsker, vet troen. Å håpe er å drømme om at ting skal endre seg, å tro er å handle i trygg forvissning om at det vil skje.

JANUARVÅRENS FORBANNELSE

Hvis våren kom i januar ville vi fått en trist juni med visne roser under en sliten himmel.

Hvis alle fugler sang hele natten ville vi fått triste dager med hese kvekk fra trøtte struper.

Hvis barnet aldri gråt ville vi fått en trist verden med tause, utrente stemmer som aldri hadde lært å protestere.

Hvis jeg i går var fullkomment lykkelig ville dagen i dag vært uutholdelig trist.

For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?

Noen mennesker er som upoppet popkorn. Små og harde. Men gi dem litt varme og se hva som skjer!

En pleier fortalte meg en gang om den dårlige oppførselen til pasientene på institusjonen hvor hun jobbet. «De er som dyr,» sa hun. «Grådige og totalt uten evne til å tenke eller reflektere». Og hun beskrev en episode, en lørdagskveld da kveldskosen nettopp var båret inn på avdelingen, og brannalarmen gikk. Alle de ansatte løp ut, men ingen av pasientene brydde seg. Og da pleierne kom inn igjen, etter å ha fastslått at det var falsk alarm, var alle kakene borte. «Grådige,» sa hun. «Brydde seg ikke om noe annet enn å spise,» sa hun. Hun var voldsomt opprørt og ikke så veldig interessert i mine spørsmål om personalets oppførsel. «Hvordan kunne dere bare løpe fra så syke pasienter hvis dere trodde det var brann?» lurte jeg, men hun svarte ikke. «Som dyr, » gjentok hun, og jeg gav opp diskusjonen og trakk meg rolig tilbake. Jeg er jo glad i dyr, men det er ikke så lett å diskutere med en sau.

Mennesker er ikke sykdommer, de har en sykdom.

På overflaten ser alt så bra ut, det er brukermedvirkning og respekt og vennlighet - men når alt kommer til alt, er det bare en lek, alvoret mangler, respekten er ballonghul og ingenting er på ordentilig.

Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig.

Forskerne Lepper, Greene og Nisbett (1973) gjennomførte et eksperiment hvor de besøkte barnehager og så på hva barna likte å gjøre. De fant at alle barna likte å tegne, og etter å ha registrert hvor mye tid de brukte på ulike aktiviteter, fant de at tegning også var en aktivitet som barna holdt på med ofte og mye. Barna ble deretter delt i tre grupper. Den ene gruppen fikk beskjed om at de heretter ville få belønning hver gang de tegnet. Den andre gruppen fikk ingen instrukser, men etterpå fikk de barna som hadde tegnet likevel belønning. I den tredje gruppen fikk barna verken beskjeder eller belønning, der var alt som det pleide. Som sagt så gjort, barna tegnet og fikk, eller fikk ikke, belønning som planlagt. Etter at forsøket var over ble det igjen målt hvor mye barna tegnet, og selv om alle barna hadde likt å tegne på forhånd, og selv om gruppene var helt tilfeldige sammensatt, var det nå klare forskjeller mellom barna. De som var blitt behandlet som vanlig, tegnet som vanlig, verken mer eller mindre. Det samme gjorde de som helt overraskende hadde fått belønning. Men de som på forhånd hadde blitt fortalt at de ville bli premiert for å tegne, tegnet nå mye mindre enn tidligere. Å tegne var blitt en jobb, et middel for å oppnå noe, ikke en aktivitet de gjorde fordi aktiviteten i seg selv var morsom. Gleden var flyttet fra tegningen til belønningen, og når lønnen forsvant, var også gleden borte.

Det hjelper ikke så mye at vi mener det godt, hvis vi ikke klarer å formidle det vi mener på en måte som gjør godt.