Bokelskere.no

Hvor jeg skulle ønske styrkeforholdet hukommelse/glemsel var motsatt fordelt!

Der mine lykketreff av glede ryker ut med badevannet, oppbevares fadesene i et brannsikkert hvelv. Mine fineste stunder gnagd vellystig i stykker av tidens tann, mens munnfullene av nederlag forblir hele og ufordøyde, slik at jeg blir nødt til å svelge dem i meg gang etter gang.

Den som kunne fått en dag eller to på å rydde opp i alt man har bak seg.

Mennesket må være det eneste dyret som er i stand til å ville seg selv vondt.

......Og den hengivenheten han snakker om, og behovet for å uttrykke den, dette på behørig avstand fra nettopp dem den er rettet mot, det er antagelig noe enhver skrivende bør kunne kjenne seg igjen i. For uten denne hengivenheten, samt trangen til å meddele seg om den, det er i alle fall min påstand, heller ingen skriving.
Nei, uten en ekstrem velvilje overfor livet i sin alminnelighet, en gjennomstrømmende sympati for alt omkring en, ingen litteratur overhodet. Eller med Handkes ord altså: hengivenhet. Hengivenhet til en verden man ikke nødvendigvis ønsker eller klarer å ha så altfor mye med å gjøre. Hengivenhet også til verden som et bedritent sted å være. Hengivenhet, åkkesom, til verden og de mennesker som bebor den. Hengivenhet hinsides godt og ondt.

Ga alle mennesker opp å lete etter en mening med tilværelsen, hadde man jo plutselig en livsfarlig befolkning å hanskes med, en befolkning som ville gjennomskue alt. Altså gjelder det å holde folk beskjeftiget: lån, bil, jobb, hus, barn, sport, kunst, kulturelle interesser, politisk engasjement, økonomiske bekymringer, og sist, men ikke minst, ekteskap.

For den som er interessert i mennesker, gjelder det å holde menneskeheten på en armlengdes avstand. (...) Et liv i skyggen er det beste utgangspunktet for å studere lyset.