Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Vi er en virvel av isolerte enkeltskjebner, ensomme, fortapte og innerst inne ikke-deltagende, fykende rundt i et sosialt solsystem tuftet på en strålende illusjon om fellesskap, om deltagelse, om ikke-isolasjon.
solidaire/solitaire
Jeg hører det jo så godt, utestemmen min, når alt ved situasjonen tilsier innestemme. Liksom jeg alltid må streve der andre, heldiggrisene, kan nøye seg med å være. All min tale like forpint, hver anstrengte vittighet bare ledd i en uavbrutt bestrebelse på å unngå å røpe min krøplingaktige nervøsitet, alt jeg sier, artikulert kun i den hensikt å henlede mine tilhøreres oppmerksomhet vekk fra min egentlige noia, ja, alt jeg har sagt og alt jeg har gjort, alt jeg har foretatt meg så langt i livet, i virkeligheten kun delmanøvre av en eneste vedvarende dekkoperasjon! En vegg av artigheter og skryt bak hvilken jeg skjuler et skjelvende barn.
Å leve slik, med døden innen rekkevidde til enhver tid, er som aldri å slippe av syne, uansett hvilket rom jeg er i og uansett hvor godt jeg vil kunne si til meg selv at jeg for øyeblikket trives der, døren som står på gløtt i enden av det. Stundom uhyre slitsomt. Men også betryggende.
Minner like behagelig å dvele ved som det ville være å få trukket en piggtråd gjennom tynntarmen.
Er man dum som et brød, er man i så måte heldig, ettersom man dermed heller ikke er intelligent nok til å skjønne hvor dum man er.
Smerten ved ensomheten er der bare så lenge man prøver å bli kvitt den.
Et liv i skyggen er det beste utgangspunktet for å studere lyset.
Vi er en virvel av isolerte enkeltskjebner, ensomme, fortapte og innerst inne ikke-deltakende, fykende rundt i et sosialt solsystem tuftet på en strålende illusjon om fellesskap, om deltakelse, om ikke-isolasjon.
Alt det glitrende forventningsfulle vi innbiller oss å se i barneøyne og som i virkeligheten er de første stjerner på angstens nattehimmel.