Bokelskere.no

Den verden jeg kjente til var sakte i ferd med å smuldre opp, og en annen verden kom til syne, en verden jeg så vidt hadde begynt å forstå. Hver gang jeg traff Shin Beth, lærte jeg noe nytt. Noe nytt om mitt liv, og om andre. Det var ikke hjernesløvende repetisjoner, sult og mangel på søvn. Det israelerne lærte meg virket mer logisk og virkelig enn noe jeg hadde hørt fra mitt eget folk.
Min far hadde aldri lært meg noe av dette, for han hadde alltid vært i fengsel. Og for å være ærlig tviler jeg på at han kunne ha lært meg dette uansett, for han kjente ikke til så mye av det selv.

Igjen og igjen sang Leonard Cohen:

They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin

Min far hadde aldri lært meg å hate, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle unngå å føle det jeg følte. Selv om han slåss imot okkupasjonen med nidkjærhet, og selv om jeg ikke tror han ville ha nølt med å gi ordre om å bombe Israel om han hadde hatt bomber, snakket han aldri imot jødene, slik en del av lederne i Hamas gjorde. Han var mer interessert i Koranens gud enn i politikk. Det var Allah som hadde gitt oss ansvaret for å utrydde jødene, og det tvilte ikke min far på, selv om han personlig ikke hadde noe imot dem.

Vi kjemper en krig som ikke kan vinnes med arrestasjoner, avhør og attentat. Vår fiende er et tankesett, og tanker bryr seg ikke om portforbud. Vi kan ikke blåse ideer i filler med en Merkava. Dere er ikke vårt problem, og vi er ikke deres. Vi er alle som rotter fanget i en labyrint. Jeg orker ikke mer. Jeg er ferdig.

Jeg hadde penger, makt og posisjon i mitt tidligere liv, men det jeg virkelig ønsket var frihet. Og det medførte, blant andre ting, at jeg måtte reise fra hatet, fordommene og trangen til hevn.

Jeg har smakt på makt, og vet hvor avhengighetsdannende det kan være - mye mer enn penger. Jeg likte makten jeg hadde i mitt tidligere liv. Men når du er avhengig av noe, om det så er makt, er det ikke lenger du som har kontrollen. Istedet blir du kontrollert.
Frihet, en dyp lengsel etter frihet, er hva dette egentlig dreier seg om. Jeg er sønn av et folk som har vært slaver av korrupte systemer i flere århundrer. Jeg var fange hos israelerne da mine øyne ble åpnet for det faktum at det palestinske folket var like undertrykt av sine egne ledere som av Israel.

Arafat var på TV, og hele verden fulgte med mens han snakket om sin kjærlighet til det palestinske folk og sin sorg over de millioner av mennesker som levde i skitne flyktningleire. Nå som jeg reiste med min far og deltok i møter med Arafat, begynte jeg å se med egne øyne hvor mye mannen elsket medienes oppmerksomhet. Han elsket å bli portrettert som en slags palestinsk Che Guevara som omgikk både konger, presidenter og statsministere.
Yasir Arafat ga uttrykk for at han ønsket å bli en helt som skulle huskes i historiebøkene. Men når jeg så ham, tenkte jeg ofte: Ja, la ham bli husket, men ikke som en helt. Snarere som en forræder som solgte sitt folk for en mulighet til å bli båret på deres skuldre. Som en slags motsatt Robin Hood, som plyndret de fattige og gjorde seg selv rik. Som en dårlig skuespiller som kjøpte sin plass i rampelyset med palestinsk blod.

Men samvittigheten min var i ferd med å bli omprogrammert. Selv om jeg enda ikke var en kristen, forsøkte jeg å leve etter de etiske læresetningene Jesus hadde gitt oss. Allah på den annen side, hadde ingen problem med å godkjenne mord - han insisterte faktisk på det. Men Jesus fremholdt en mye høyere standard. Nå oppdaget jeg at jeg ikke en gang kunne likvidere en terrorist.

Jeg hadde blitt advart mot vaktgrisene (ja, jeg sa vaktgrisene), men støtte ikke på dem, så det var ikke noe problem. Området mellom det ytre og det indre gjerdet hadde form som en liten løpebane. Ved andre militærbaser i verden ville vel dette partiet vært voktet av sjefere eller andre topptrente vakthunder. Ironisk nok brukte de kosher-bevisste israelerne griser i stedet. Det er helt sant.
Tanken var at grisenes nærvær, og muligheten for fysisk kontakt med dem, skulle fungere som et psykologisk hinder for mulige terrorister som var helhjertede muslimer. Islam forbyr kontakt med griser like sterkt som den ortodokse jødedommen gjør. Kanskje enda mer.

Sett med Yasir Arafats øyne handlet opptøyene om politikk, penger og vedvarende makt. Han var en stor manipulator, den palestinske marionetteføreren. På TV-skjermene fordømte han Hamas for angrepene mot sivile i Israel. Hamas representerte ikke PA eller det palestinske folket, insisterte han. Men han gjorde lite for å stanse det. Han var tvert i mot svært fornøyd med at Hamas gjorde drittjobbene for ham og dermed også fikk hele presset fra det internasjonale samfunn. Han hadde blitt en sleip, gammel politiker, som visste at Israel ikke kunne stanse angrepene uten å alliere seg med PA. Og dess flere angrepene ble, dess raskere ville Israel komme til forhandlingsbordet.