Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Til sist tenner hun lampen igjen, står opp og finner frem dagboken som er låst ned i kommodeskuffen. Dagboken som hun begynte å skrive i på attenårsdagen sin. Det er som å lese om et annet liv. Forundret leser hun om et menneske hun knapt kjenner igjen. Kunne hun være så lettsindig, så ubekymret?[...]Kunne hun være så barnslig? hvilke sorger hadde hun? hun har ofret to sider bare på å beskrive en brødbakst som hun måtte utføre på egenhånd da Ane lå syk. Var det dette hun kalte bekymringer?og forelskelser? De har ikke vært i tankene hennes den siste tiden. Ikke Inge, ikke Ole eller Erik, mer var det ikke.
Gråten løser opp den vonde spenninga hun har gått i disse dagene, etterlater en tomhet i henne, men også en stor ro som gir henne lov til å minnes. Hun kan høre Synnas latter, stemmen hennes, ser henne for seg så sterkt som var hun her ved siden av henne. Minner flimrer forbi, de to i lek som barn, senere ut sammen med de andre ungdommene i bygda, i akebakken, på dans eller bare spaserende langs veien, det var alltid de to. Etter dette skal hun være alene, selv midt i flokken vet hun at hun vil kjenne det slik. Denne sorgen vil følge henne resten av livet.
[...] og Bygda? Når skal moren slutte å være redd for bygda? Julie er så inderlig lei av å høre at i alt hun sier og gjør, må hun tenke på hva bygda sier om det.
Virkeligheten, det er Synna som ligger her i kisten i det kalde rommet. Hun skal aldri høre stemmen hennes mer, den glade latteren hennes skal ikke fylle huset, ingen hviskende samtaler i sene natttimer.[...] Hun er alene nå og samme hva som senere vil hende, vil livet aldri bli det samme mer. Det er det som tar henne, hun har ikke bare mistet sin kjæreste venn. Hun har også mistet en del av livet sitt, en del som hun aldri vil få tilbake, noen gang. Det tok Synna med da hun for. Det er det livet hun skal se i øynene nå
Hun slutter aldri å undres over lett hun får ned de innerste tankene i et dikt, hvor riktig følelsene hennes kommer frem når det gjelder slikt hun ellers ikke kan sette ord på
Det er så rart, dette med Inge. Når hun møter ham og ser ham, blusser forelskelsen opp i henne. Så går hun og lengter noen dager, og alt blir borte, han blir borte for henne helt til han dukker opp igjen og det er på samme viset.
Alt dør om høsten, sier de, løv og gress og blomster. Men ikke hennes blomster, de er drømmene hennes, lengselen hennes, de er evighetsblomster, de.