Bokelskere.no

For Synna har hatt og vil alltid ha sin egen plass i ham. Henne har han aldri glemt, henne vil han aldri glemme. Men kjærligheten er ikke gjerrig, sier han, om du har mistet en du elsket, kan du elske igjen.

Det går an å gret av glede,vet du. Og så e det ei tid for sorg og ei tid for glede. Akkurat det forstår visst ikkje du enno, men når du blir stor, vil du forstå det.

Han har så mange planer, sier han. Planer han ennå ikke vil diskutere med noen, ikke før han vet at de kan gjennomføres.

Vi skal greie det vi, vi. Med guds hjølp ska vi greie det.

Han har vært der for dem, en klippe å støtte seg til når ulykken rammet, glattet ut og mildnet når det var uoverensstemmelser. En selvfølge har det vært at han skulle være der for dem, alltid. Har de skjønt hva det har kostet? Har de noensinne sett hans sorg?.

Hun kikker inn på sitt gamle rom. Minnene slår mot henne[…]. Nå er hun er glad hun slipper å sove her, slipper minnene, de gode og de vonde.

Siden det går år mellom hver gang de to søskene møtes, ble de sittende oppe nesten en hel natt. Det var så mye å snakke om, så mye å minnes.

Julie stanser i døren til Morens kjøkken, overveldes av følelsen av å være hjemme.

Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.

Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt