Bokelskere.no

Mitt første inntrykk er at alt er bakvendt: På toalettet er det en snor, men ikke dopapir.

Et dragsug som kjemper seg fram mellom himmelen og jorda. Her er jeg. Jeg kan ikke snu. Dette er livet mitt, akkurat nå.

noen fortalte meg en gang at det finnes et smutthull i atmosfæren der det hverken er luft eller stråling. Det er selvfølgelig usynlig for det blotte øye, men om man noen gang finner det, vil man straks vite hva det er. da vi går inn for landing over tåka i Seoul, oppdager jeg dette smutthullet. Jeg opplever det bare for et sekund kanskje, i et øyeblikk da lydene og bevegelsene rundt meg stopper.

Historien om oss slutter ikke. Den bare fortsetter i en annen retning, men hvor vet bare vinden. Så umerkelig disse øyeblikkene glir forbi oss. De som i ettertid viste seg å bety noe, men som vi nærmest ikke opplever engang.

"Se alle de linjene som går på kryss og tvers. Det er blodårene dine. Som et kart, synes du ikke?" "Et kart," gjentok jeg og åpnet hånda, lukket den igjen, åpnet den igjen. Kartet forandret seg i den bevegelsen, utvidet seg i linjene i huden.

Det sies at regnbuen er på sitt vakreste under monsunen. Naturen åpenbarer sine innerste farger og blomstrer gjennom dens prakt. Det sies at det mest forgjengelige er skrittene i sanden etter tidevannet. Jeg ser døgnet forsvinne gjennom hendene mine, i gropen mellom fingrene som holder om pennen mot papiret. Om jeg bare kunne bryte gjennom regnet og fange lyset som faller ned mot deg. Da ville jeg spre det ut mot verden og erklære en gang for alle at jeg elsker deg.