Bokelskere.no

En gang etter midnatt den enogtyvende desember begynte det å snø. I det spøkelsesaktige grå lyset fra en flyktig og obskur vintersol den morgenen lå jordene kritthvite, forlenet med en fosforisk glød som om de selv produserte lys, og snøen lavet fremdeles ned, slørte til trærne nedenfor bekken og fjellet selv der den dalte mykt og neppe hørlig i den umåtelige hvite stillheten.

Månen stod høyere på himmelen nå idet han passerte krattet med sarsaparille på vei inn i frukthagen. Trærnes nattsvarte grener senket seg flatt som papir over stien og den røde pytten av en måne beveget seg med ham, gled gjennombløt og geleaktig fra gren til gren, uutgrunnelig, iakttagende mens han iakttok den.