Bokelskere.no

En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp?

Barnet velter fremover, og fatet med kylling, peppersaus og karriris faller ned i tre trinn: først i fanget til Roy, så ned på leggen, før det knuses mot gulvet. Sausen er heldigvis ikke kokvarm. Rakk ikke engang å forsyne seg med den helvetes salaten med havsalt og feta før noe måtte gå skeis. Fargen i ansiktet hennes har gått fra friskt, rødt, liksom blankt, til hvitt, tangerende til blått. Roy slår og slår, hardt, mykt, hardt. Hun har sprengte, oppsperrede øyne og griper etter ting, som om hun i raseri forsøker å ødelegge alt omkring seg før sin forsvinning; blomstervasen går i gulvet sammen med de nyskåldede mandlene som Rita skal bruke til kransekakestenger, og mandarinene triller utover gulvet. Og Roy registrerer at bevegelsene hennes gradvis tappes for kraft, blir mer rykkvise, spastiske, at adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes. Men det kan også være innbilning.

Og nå regner det for første gang etter første frostnatt. Har ikke fenomenet også et navn? Brødristeren har lagt svarte kokssmuler utover benken, og duken har fått et grenseløst irriterende eseløre som Roy kaster seg fram for å jevne ut. Han reiser seg. Stolen vipper tilbake og blir stående lent mot kjøkkenbenken, han løfter datteren opp, knytter hendene sine til en slags hjerteform og klemmer til mot det punktet han antar er solar plexus, sånn noenlunde midt på brystet hennes. Først én gang, så én gang til. Hun kjemper i armene hans. Og det er først da det løsner, det er først da Roy greier å skape det trykket som er sterkt nok til at beinet spretter ut av munnen hennes, og han kan endelig roe seg med forvissningen om at livet har vendt tilbake i form av et frigjørende, livsbejaende åndedrag.

"Kvinnen fra Moringen" har et glass eplemost stående på nattbordet med en bølgetemmer oppi, noe som gjør det mulig for henne å drikke selv om hun sliter med en lei skjelving på hendene. Men hun foretrekker å kaste det ut i rommet, foretrekker lyden av knust glass, men får ingen til å hjelpe seg over til den andre siden, der brakkevenninnene venter på henne med sine utstrakte hender og hule kinn.

Roy ligger i sofaen og tenker på at det som foreldrene lærer sine barn, må barna siden se forsvinne hos sine foreldre.

Det siste han ser, er de mørke bergene, de spredte lysene langt ute i horisonten, og han vet at det finnes noe der som han aldri kan forlate.

For noen kommer ensomheten først bare som en fornemmelse, som en smak i vannet, eller ved at man oftere begynner å svelge feil i selskap med andre og fanges inn i strupende hosteanfall som fyller øynene med tårer, som altså ikke er gråt.