Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Kveldshimmelen blomstret i vinduet, og et øyeblikk minnet den om Middelhavets blå honning.
Hvorfor Buchanans flyttet østover, vet jeg ikke. De hadde tilbrakt et år i Frankrike uten å mene noe særlig med det, og siden hadde de fartet hit og dit i selskap med mennesker som spilte polo og var rike sammen.
Et øyeblikk kjæretegnet de siste solstrålene ansiktet hennes, som glødet romantisk. Stemmen fikk meg til å lene meg åndeløst frem og lytte til det hun sa - men så døde lyset bort. Solstrålene trakk seg nølende vekk fra ansiktet hennes, som barn når de må forlate en hyggelig gate ved solnedgang.
'Jeg er glad det ble en pike. Og jeg håper hun blir dum - det er det beste en pike kan bli her i verden, vakker og dum.'
Og mens solen skinte, og bladene vokste så fort frem på trærne som ting vokser på film når den kjøres ekstra fort, ble jeg mer og mer overbevist om at livet begynte på ny den sommeren.
Det var en stemme av den sorten man følger oppover og nedover som om hver eneste ting den sier er komposisjoner som aldri vil bli spilt mer.
Jeg føler alltid en viss beundring når jeg treffer mennesker som viser at de har fullstendig nok med seg selv.
Hun lo igjen som om hun skulle ha sagt noe svært vittig og beholdt min hånd i sin en liten stund, mens hun så meg inn i ansiktet med et uttrykk som syntes å tilkjennegi at det var ingen i verden hun heller ville se i sitt hus. Hun hadde en egen evne til å la en føle det.
Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann.
«Når du føler trang til å kritisere noen,» sa han, «skal du huske at ikke alle mennesker i denne verden har nytt godt av de fordeler som du har hatt.»