Bokelskere.no

Hun gjentok at det var oss to nå, og jeg sa ja, nå er det bare oss to, nå må vi finne ut av det å være én når man er to, sa jeg, og to når man er én, og ikke minst om vi er for mye én til å være en av to, men hun kan ikke ha hørt hva jeg sa, kan ikke ha forstått det, hun lukket øynene og sa mmm-mmm, ikke noe annet, bare mmm-mmm, og jeg tenkte at jeg burde si en gang til det jeg hadde sagt, men det ville jo bare virke dumt, faen også, tenkte jeg visst, nå har du brukt det opp, allerede, faen steike, hvorfor kunne du ikke vente, da, og skrive dikt, skrive det som et dikt, det var nå faen og, og hun smilte og kroet seg og sa mmm-mmm, og så krøp hun så tett inntil meg som overhodet mulig.

Alt ser jeg, alt registrerer jeg, men uten medfølelse, uten emosjonell deltagelse, har jeg tenkt. Men så observerer jeg jo også observasjonen, og observatøren, og observatørens observatør, og så løser det hele seg opp i absurditeter. Nei, man kan vel ikke være et prosjekt, ikke engang sitt eget.