Bokelskere.no

Han har vært langt borte, i tankene har han vært et helt annet sted, i et helt annet liv, nå er han glad for at det ikke er lang vei hjem; han går raskt og målrettet den korteste veien gjennom byen.

Når hun går ut døren, på vei til skolen, sitter jeg og venter på at hun skal komme hjem. Jeg venter på at hun skal komme hjem. En dag ringer hun og sier at hun skal overnatte hos en venninne, en dag ringer hun og sier at hun skal sove over hos en venn, en dag ringer hun og sier at hun skal flytte inn til byen, at hun skal flytte til en annen by.; jeg venter på det.

Jeg fikk, på grunn av all skrivingen, en alder som ikke var min egen. Jeg fikk noen erfaringer som jeg ikke var gammel nok til å kunne ha; jeg fikk et språk, og i språket bodde alt det jeg ikke visste noe om; det dukket opp, det trådte frem, det fikk en form, annerledes kan det ikke sies; jeg tror man må ha vært mye alene for å kunne skrive det jeg nettopp har fortalt.

I april fant fuglene trærne sine. Skogsduen kom, spurvene kom, hakkespetten kom og den skrekkelige nøtteskriken kom; vi klarte ikke å sove om natten, om morgenen, når lyset kom, var det umulig å sove, galskapen kom, vårens galskap; den ble skreket ut om natten og om morgenen.

Hadde jeg løftet blikket, kunne jeg sett hvordan skjærene bygget sine reir: kvist til kvist, omhyggelig lagt, flettet og lagt i en kurvlignende form med et lag av gress på innsiden, gress og jord, kittet sammen med vann, små byggmesterfugler; her ville de legge sine egg, hvite og grå, som om skallets utside var et forvarsel om fugleungenes fjær; deres mangel på farger.

Der var et umiddelbart samsvar, eller en samklang, mellom maskinen og meg. Som om jeg hadde funnet mitt verktøy, eller instrument, kanskje var det som når barnet setter seg foran pianoet og trykker seg frem til sine første melodier, ja, som når den innvendige musikken, den som ennå ikke fått sitt uttrykk, finner sitt instrument; jeg fikk, straks jeg satte meg ned foran skrivemaskinen, en sterk fornemmelse av at jeg gjorde noe riktig; jeg hadde funnet min maskin.

Jeg må konsentrere meg om å skrive. Først skriver man for å å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker, aldri dårligere bøker, hver bok må være bedre enn den forrige, det er en regel som gjør det nesten umulig å skrive bøker: En forfatter skrev, Thomas Mann, er én som som har det vanskeligere for å skrive enn andre. Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.

Jeg kan ikke si jeg ikke likte min mormor, men jeg har alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet; jeg kan ikke fordra mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet: hvis mormor hadde fått det som hun ville, så hadde ikke jeg eksistert.

Man burde ikke være for lenge alene. Man burde ikke ligge slik i mørket og slå armene om seg selv. Morgenen kommer. Navnene kommer tilbake og dagen begynner. Dagen begynner med den første setningen: Man burde ikke være for lenge alene, uten alder, uten navn.

[...]ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken.