Bokelskere.no

Jeg svarer ikke. Det er en lang, snirklete vei fra tanken til tunga, og ordene mine har gått seg bort i buskene eller glemt veien om strupehodet, ikke veit jeg. Eller kanskje jeg bare ikke har noe å si.

Men jeg svelget stemmen min da jeg ble så redd, og når jeg seinere på dagen skulle ta den fram, var den blitt borte.

I tausheten min er jeg uten ansvar.

Bare tanken er et sukkertøy som jeg suger på for mest mulig nytelse.

Jeg tenker på alle de kiloene som er meg og som jeg må bære med meg hele tiden. Bare huden min veier tre kilo alene, og tarmene mine er ti meter lange. Og alle nervetrådene bundet sammen i en eneste lang snor ville rekke tre ganger rundt ekvator.

Mine egne ord har lagt seg ned innved veggen. Jeg prøver å puste liv inn i dem, kiler dem og blåser. For det verste er når ordene mine dør.

Røret er et dødt lem, en likdel, og stillheten er uutholdelig som et altfor stramt belte rundt livet. Jeg hører bare mitt eget sus, havet i konkylien, blodet i årene mine, øret som synger.

Buskene står i snø til livet. Jeg veit akkurat hvordan det kjennes.

Tenk om jeg bare kunne lene meg tilbake og forsvinne i luft og skygge, slippe taket i dagene og la dem løpe vekk fra meg, løpske hunder fri fra båndet. La dagene forsvinne i det fjerne. Tenk om jeg bare kunne lukke øynene og oppløse meg i en vind, bli flak og aske og jord og sand og virvles vekk. Klippe meg ut av kalenderen, skli sidelengs ut mellom linjene og forsvinne.

Noen ganger føles det som om noen har tatt en kniv og skåret over alle trådene i hukommelsen min. Jeg har følelsen av at det er noe viktig jeg burde huske.