Bokelskere.no

Det gjør godt å ha fiender. Man holder seg ung og umedgjørlig

Albert Camus var en bedre keeper enn meg, men jeg er bedre forfatter enn ham, sa Dag Solstad.

Han er den av oss det er mest interessant å lytte til. Han har, som Herr Teste, "besøkt noen land, hatt sin del i livets gjøremål uten å bry seg om dem, spist nesten daglig og rørt ved kvinner".

En av de største redslene jeg kjenner, er å ikke komme inn der hvor jeg bor. Hvor skal jeg så gjøre av meg? Denne tanken på utestengelse sender meg straks tilbake til ungdommen da det hendte at jeg ble kastet ut av huset og måtte tilbringe natten ute, gående eller sovende under åpen himmel. Det kunne oppleves som en frihet å gå ute om natten, å sove under et tre, men idag er jeg blitt for gammel til å ligge i skogen eller på en fjellhylle, og det er derfor alltid med en dyp takknemlighet jeg merker at nøkkelen min glir motstandsløst inn i låsen, at nøkkelen vrir låsen om, at døren går opp, at ingen roper eller skriker, og at jeg nå kan gå stille inn i huset hvor jeg bor.

Om natten vet han ikke om annet enn denne ensomheten som legger seg ved siden av ham i sengen og holder ham våken.

Jeg bandt meg liksom fast til henne. Trakk håret hennes over ansiktet mitt og viklet beina mine inn i hennes. Nå var jeg bundet. Nå var jeg trygg. Jeg var bundet fast til henne. Jeg fikk hennes rolige pust, pulsen gikk ned, hjertet slo normalt; jeg kunne hvile.

Han har en frisyre som signaliserer at han vil ha kort og langt hår på en gang.

Under der gamle gårdsbruket, til høyre, lå det en skolehage, som var fredet, et vakkert område hvor det ble dyrket grønnsaker og blomster i parseller; en stor innhegnet hage var det, helt til for to år siden da trær og busker og blomster og grønnsaker ble revet opp med røttene og jordet ble overstrødd med grus og delvis asfaltert før man bygget en gigantisk boks som vi alle mente var en slags fabrikk, men som er en barnehage.

Her produserer man barndom.

Området er gjerdet inn med uoverstigelige nettinggjerder og lukket av med et dobbelt portsystem som gjør det umulig for de små fangene å komme seg ut av fengselsområdet. Vi ser barna tumle og kravle rundt i luftegården kledd i disse kjeledressene som ideelt sett burde vært påført fangenumre.

Vi, naboene, øyenvitnene, anslår at det kan være mellom femti og sytti barn i denne barneleiren.

Han har så mange minner fra denne gaten at han tenker ikke på et eneste av dem.

Etter noen måneder var vi skilt, det var en lettelse for oss begge, vi kunne reise tilbake til hver vår ensomhet, eller til nye forhold, til nye dører, nye rom.