Bokelskere.no

Helt siden hun var barn, hadde hun hatt en mistanke om at alle de hun møtte, kom til å ligne hverandre så fremt hun ikke fant måter å fornye dem på, og hemmeligheten, hadde hun funnet ut, var ganske enkelt å fornye seg selv, skjønt enkelt, det var ingenting enkelt ved å endre seg; ingenting er innlysende om man vil forvandle sitt eget

Hva var det som grep henne sånn? Bare det å være fylt av dette ene, dette trøstefulle som lever så sterkt i en: å være til i sommerens lys.

(...) og mens hun sto slik uten å foreta seg noe som helst, kjente hun seg fri fra alle bekymringer. Det var like forbausende som om en bokstav hadde forsvunnet fra alfabetet.

Hun tenkte på faren som gikk der hjemme, forlatt og tom, ikke bare tom, men hul, for mister man den man har levd et langt liv sammen med, da blir man hul og avsondret, og ensomheten blåser tvers igjennom en.

Søndag tenkte hun ikke på noe som helst

Moren og faren levde på mange måter hvert sitt liv med adskilte oppgaver, adskilte interesser, adskilte gleder. Men sorgene delte de, og bekymringene, i all slags motbør stod de sammen, da var de ett.

Det hadde kommet noe goldt over åsryggen, noe mistrøstig som minnet om en slik pessimisme man kan rammes av helt uanmeldt, selv i nære venners selskap.