Bokelskere.no

Gallerienes kunst var tilpasset smaken til et rikt publikum i metropolene. Reklamen, eller kommersiell kunst, som han kalte det, fridde med alle midler, til smaken hos de store folkemasser i de samme metropolene

Og etter at Elias Rukla hadde redegjort for sitt liv, og det ville, uansett om jeg stotret eller ikke, ta forbilledlig kort tid, tenkte han, så ville Thomas Mann se reservert, men vennlig på ham, tenkte han, og si: Ja, jeg kan ikke love noe, i mine planer så langt jeg kan overskue, er det utelukket at De og Deres liv kan passe inn, men det kan jo komme tider etter dette, og da kan vi muligens komme tilbake til saken. Jeg lover ingenting, snarere det motsatte, men det skulle likevel være nok til at De ikke burde miste motet, men fortsette Deres liv som før, selv om det ikke skulle bli Dem forunt å tre inn i en av mine romaner, som person.

For Elias Rukla var det det, for det preget hans daglige sinnsstemning, ja, hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad. At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. Han så på bilder av personer som skulle være berømte personer, og som nettopp hadde foretatt seg ett eller annet, men det de var berømte for, sa ham ingenting og imponerte ham ikke det minste, og den aktuelle handling de nettopp hadde foretatt seg, virket på ham nokså likegyldig, og det som betydde noe for ham, det måtte han altså lete seg fram til, som noe bortgjemt, i beste fall. Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.

Elias Rukla var en stillferdig norsk lektor, som ikke hadde utmerket seg på noen som helst måte her i livet, noe som ikke bekymret ham da han aldri hadde hatt noen idé om at han skulle utmerke seg på noen som helst måte. Han var en vanlig samfunnsinteressert norsk borger, som leste sine aviser, så på TV, leste sine bøker, tenkte sitt, og hver dag gikk til sin gjerning ved Fagerborg videregående skole.

Tok seg noen akevitter, som han skylte ned med øl, passet nøye på at han ikke tok for mye, for han ønsket ikke å stille på skolen i bakrus, men nå og da hendte det likevel at det ble for mye. Akk ja, tenkte han da, når han skulle legge seg, og han forsto at det likevel hadde blitt for mye

Da brast det for ham. Han sto ute i skolegården på Fagerborg videregående skole, i friminuttet, og forsøkte å få opp sin paraply. Men så fikk han det ikke til

Bli i hvert fall ikke lektor, hadde han sagt, ikke steng deg inne i skolen. Hvis du absolutt vil bli det, så må det utelukkende være fordi du ikke gidder å bli noe annet. Dette mener jeg i fullt alvor, hadde han sagt til sin svigerdatter, før hun flyttet hjemmefra. Han kjente seg overvunnet. Alt han stod for, var blitt fjernet fra samfunnets dagligtale. Han gikk rundt i leiligheten i Jacob Aalls gate og tenkte over dette, kveld etter kveld, etter at Eva hadde gått og lagt seg. Tok seg noen akevitter, som han skylte ned med øl, passet nøye på at han ikke tok for mye, for han ønsket ikke å stille på skolen i bakrus, men nå og da hendte det likevel at det ble for mye. Akk ja, tenkte han, når han skulle legge seg, og forstod at det likevel var blitt for mye. Han kunne bli nokså opprørt av å sitte slik og tenke. Det verste var at han syntes han ikke hadde noe å si lenger. Bare til seg selv. En epoke hadde gått under, og han satt her og snakket med seg selv. En epoke hadde gått under, og med den Elias Rukla qua samfunnsmenneske, fordi han jo hadde stilt seg til rådighet for nettopp denne epoken, som offentlig oppdrager. Noen ny generasjon hadde han liten lyst til å bli oppdrager for, det hadde han for øvrig heller ingen forutsetninger for, for å si det mildt. Så enkelt er det, utbrøt han. Det er faen meg sånn det ligger an. Forfall på alle kanter.

Hans tendenser til for mye drikk hadde nok akselerert etter som årene gikk. Nå pleide han å sitte oppe om kveldene, etter at Eva hadde gått og lagt seg. Det hadde blitt en vane som virket beroligende på ham, han trengte den stunden helt for seg selv, men sine akevitter og øl. For det hadde skjedd noe med ham som han hadde vanskelig for både å forstå og forsone seg med. Og det var en gradvis tiltagende følelse av å være samfunnsmessig satt ut av spill. Det plaget ham sterkt, og han syntes også det var oppsiktsvekkende at det skulle forholde seg slik. Men det var liksom lite av det som ble budt ham som samfunnsmenneske som interesserte ham tilstrekkelig lenger. Verken TV eller aviser forsmådde å stimulere ham lenger.

Jeg føler meg litt Hans Castorp i dag, jeg burde vel ha ligget under dyna.

Men slik var det hver morgen, med den største møye
samlet han seg til dette hjertelige «ha det bra» som en gest til
denne kvinnen han i årevis hadde levd tett innpå, og som han
følgelig måtte kjenne en djup samhørighet med, og selv om
han nå i det store og det hele bare kjente rester av denne
samhørigheten, så var det maktpåliggende for ham hver morgen,
gjennom dette muntre, og liketille «ha det bra», å uttrykke at i
djupet av sin sjel så mente han at intet var forandret mellom
dem og selv om de begge visste at det overhodet ikke stemte
overens med hva de faktiske forhold, så måtte han tvinge seg selv,
for sin anstendighets skyld, opp til de høyder hvor denne gest
var mulig, ikke minst fordi han da fikk tilbake et farvel i
samme liketille og ekte tonefall, som virket dempende på hans
uro, og som han ikke kunne unnvære.