Bokelskere.no

"Jeg er redd av og til." "For hva da?" "Den silken, vet du, i kisten. Men hvis du lever lenger enn meg, har du lovet meg å ordne det." "Det vet du at jeg gjør, Alma. Nå må vi nesten sove."

Hun tenkte tilbake på barndommen sin og hvor umoderne alt hadde vært den gangen. Kaldt i husene og den samme maten hele tiden. Nå lå hun her i en behagelig seng, og det var varmt og godt. Mat fikk de i overflod, og nye langbukser hadde hun også.

"Jeg skjønner ikke hvorfor alle menn må være så kjepphøye," sa Alma plutselig. "Så du hvordan Anton Kvist brisket seg som en hane for damene på seniordansen sist... Han har vel ikke noe å prale med?" fnøs hun. "Det er vel klokkespillet som dingler mellom beina på dem som får mannfolka til å tro de er noe."

"Det er jeg som er halt," sa Alma alvorlig. Selv om de hadde skrevet det i annonsen, ville hun gjøre det helt klart. "Vi har alle vårt," sa Einar. "jeg har flass," og så lo alle fire.