Bokelskere.no

Lying became a need, a mania, a pleasure; so much so that if she said she had walked down the right side of a street the day before, it was almost certain that she had walked down the left.

Her life was as cold as an attic facing north; and boredom, like a silent spider, was weaving its web in the shadows, in every corner of her heart.

Love, she thought, must come suddenly, with great outbursts and lightnings, a hurricane of the skies, which falls upon life, revolutionises it, roots up the will like a leaf, and sweeps the whole heart into the abyss.

I koleraens tid måtte kirkegården utvides, og man slo ned litt av muren og kjøpte noen mål jord ved siden av, men nesten hele denne nye delen ligger ubrukt: gravene fortsetter å trenge seg sammen nærmest porten. Vaktmannen, som samtidig er graver og tjener (og derved drar dobbelt nytte av de døde i sognet), har benyttet seg av den ledige tomten til å sette poteter. Men år for år blir den lille åkeren hans mindre, og når det inntreffer epidemier, vet han ikke om han bør glede seg over dødsfallene eller ergre seg over gravene.

Det finnes ikke den formue som klarer seg mot ødsling!

Hva er bedre enn å sitte ved peisen med en bok om kvelden, mens regnet pisker mot ruten og lampen brenner?
Da tenker man ikke på noe, timene går. Man vandrer uten å bevege seg gjennom landskapene man ser for seg, og tankene kaster seg inn i fantasiens verden, følger dealjene i fortellingen og omrisset av handlingen. De går inn i personene, det er som om ens eget hjerte banker under deres kostymer,

Hun tenkte på heltinnene i bøkene hun hadde lest, og disse lyriske legioner av utro kvinner gav seg til å synge i hennes sinn med søsterlige stemmer som henrykket henne. Hun ble selv på en måte en del av disse fantasiene og var i ferd med å virkeliggjøre en drøm hun hadde hatt gjennom hele ungdommen: hun så seg selv i rollen som elskerinne, en rolle hun alltid hadde hatt lyst på. Dessuten følte hun tilfredsstillelse ved å ta hevn. Hadde hun ikke lidd nok! Men nå kunne hun triumfere, og kjærligheten, som hun så lenge hadde holdt tilbake, sprang frem og bruste og boblet. Hun nøt den uten anger, uten engstelse, uten uro.

De kom for å hvile ut i kunsten etter kontorets bekymringer, men de glemte ikke forretningene for det, og snakket fortsatt om bomull, indigo eller sprit. Rundt omkring i salen så en grå oldinger med fredelige, uttrykksløse ansikter; de minte om sølvmedaljer som hadde mistet glansen i blydamp.

En morgen hun gikk hjemover, syntes hun plutselig hun så et geværløp rettet mot seg, Det stakk frem over kanten av en liten tønne som sto halvt skjult i gresset i grøften. Emma holdt på å besvime av redsel, men gikk likevel videre, da en mann rettet seg opp i tønnen som troll av en eske. Han hadde trukket luen ned i øynene, leppene skalv av kulde, og nesen var rød. Det var kaptein Binet som lå på lur etter villender.

I dette øyeblikk kjørte prefektrådens vogn ut fra gjestgiveriet. Kusken var beruset og sovnet inn med en gang; og på lang avstand kunne en se den massive kroppen over kalesjen dingle til høyre og til venstre mellom vognlyktene etter som vognen duvet på fjærene.