Bokelskere.no

Du er ikkje annenrangs, hvisket han. Du er Tordhild. Tater, husmann eller anna, ka rolle speller det? Vi er menneskjer, all sammen. Det er berre det som betyr noko – Korleis vi er.

Fjorden og havet hadde alltid tiltrukket ham, både i storm og stille. Det hadde alltid gitt ham en forunderlig ro i sjelen, inspirert ham, og blitt til musikk inni ham. Hjemme kunne han ofte sitte nede ved naustet utover i lange, lyse sommernetter og høre sjøen hviske mot blankskurte svaberg. Kjenne duften av tang og tare, og stirre stum av undring mot lysspillet, noe som nesten føltes som ærbødighet, når solen tok farvel med dagen.

Den natten var det henne han drømte om. Hun kom løpende mot ham gjennom en blomstereng på bare ben, og med det gnistrende svarte håret flagrende om hodet. Det glitret i stjernene i øynene hennes, og rundt henne var det musikk. Sivert hadde ikke hørt vakrere musikk. Den kom fra fjellene og bar henne liksom framover.

Hun hadde ikke visst at det gikk an å bli så inderlig glad i et annet menneske som hun var i ham. De kunne ha sine feider, og hverdagen kunne bli grå midt i alt slitet og alle pliktene. Men det rokket ikke ved den dype kjærligheten hun følte for ham.

E har allveg trudd, e sa Ruth enkelt. Det finnest ein Gud som styrer alt. Berre sjå, Mor – sjå fjella, sjå myrullen som vaier, hør på foglan. Det er guds skaperverk,det.Og vi, vi er av han, la hun til. Derfor treng vi ikkje vara redd for noko. Gud rår, og han er god.

Det er ikkje allveg vi får det vi ber om, men det betyr ikkje at han ikkje hører. Han veit ber enn oss ka det vi treng

Hun så alltid en utvei. Nye muligheter.

Hun følte det brått så sterkt at Margrethe var borte. Borte for bestandig. Et kort øyeblikk var tanken nesten ikke til å bære.Så streifet en solstråle kinnet hennes, som et myk hånd. Og plutselig følte hun Margrethes nærvær så intenst at gåsehuden reiste seg på armene hennes. Men det var ingen vond opplevelse. Ikke skremmende heller. Den ga henne ro, og hun strøk hånden fort over kinnet – som for å nå borti Margrethes hånd før den forsvant. Men hun kjente ikke annet enn sitt eget tårevåte kinn.

Det var der, i den mektige naturen og stillheten, at han kom nærmest sin egen urolige sjel. For han hadde en indre uro i seg. Alltid. En slags sorg eller angst, han visste ikke. Noe han ikke kunne forklare. Noe som bare ble borte når han var til fjells – eller når han spilte. Da var han nær seg selv. Nær det pulserende,levende livet og det beste i seg selv.

Han hadde visst det i alle år, at det var musikken som var livet hans. Uten den ville han visne som menneske.