Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Stillhet betydde medisiner. Og stillhet utenom det vanlige betydde doser utenom det vanlige.
Kanskje den eneste som hadde noe på 23- salen å gjøre var Ivar Bremers tøygiraff. Den som verken følte aggresjon, glede eller smerte.
Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?
.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.
Det første som møtte ham da hun låste dem inn var stanken. Menneskedritt og piss, svette og oppkast. Sigurd som lå som et kadaver på innsiden av døren, blind og jævlig, med skallen full av gammel syfilis. Gamlingen var naken fra livet og ned.
Innføringskurset på Lier sykehus ble avsluttet med et kvarters undervisning i psykisk terror. Og det var det ingen som ikke kunne fra før.
Han var oppdratt til å ta hensyn. Vise forståelse og tålmodighet overfor andre. Om foreldrene hadde lykkes i dette var han ikke sikker på. Men det var helt klart at det menneskesynet han hadde fått med seg hjemmefra, kolliderte med det han så og var med på å praktisere på posten,
Det måtte ligge en holdning til grunn for den åpenbare vanskjøtselen både fra pleierne og resten av behandlingsapparatet. En hensynsløshet som lå som en glo i de fleste mennesker, klar til å blaffe opp i et flammehav av misgjerninger så snart anledningen bød seg. Og på 23 salen bød anledningene seg frem i en endeløs rekke hver eneste dag. Bak den tillitsfulle masken til Dr. Jekyll, skjulte Mr. Hyde seg med kjeppen løftet til slag.
Hvorfor vendte han tilbake ? Kanskje håpet han at alt bare var en vond drøm, at jordene lå øde, uten bebyggelse helt opp mot åsene bak ham. Men alt står som dengang. Det var ingen drøm, men et stykke Norge i begynnelsen av 1970 årene. Og ingen, ingen fant det bryet verd å reagere.
Men alt har sitt motstykke. Sannheten ligger et sted mellom kontrastene.