Bokelskere.no

I dag prøver jeg bare å leve på overflaten. Jeg skriver noe på en post-it lapp og kaster den. Leser IKEA-katalogen. Søker opp kattevideoer på nettet.

Øyet er et tilfluktssted, jeg lukker det. På innsiden av øyelokkene samles jeg.

Jeg sitter på lesesalen, og selv når jeg mister konsentrasjonen, selv når jeg ikke leser, selv når jeg stirrer ut av vinduene oppe i andre etasje, spyr hjernen min ut tanker. Tankene som et hjernesekret. Som at armhulene svetter. Som at øynene gråter.

En dansk forsker har funnet et bakteriesamfunn tretti meter under havbunnen, et sted med så få næringsstoffer at ingenting burde kunne klare seg. De absorberer næringstoffer så langsomt at de så vidt kvalifiserer til betegnelsen «i live», og forbrenner oksygen ti tusen ganger saktere enn laboratoriekulturer. At de overhodet eksisterer, kan hjelpe oss å trekke linjen mellom hva som er liv og hva som er død. Vi blir nødt til å redefinere hva liv er, hva livet kan være. Man trenger ikke sykle fram og tilbake til skole og jobb, trenger ikke spise mellom fire og fem måltider om dagen, prøve å legge seg klokka elleve om kvelden, men likevel ikke få sove før to-tre. I stedet kan man ligge helt stille i mange hundre år, fullstendig omgitt av åttiseks millioner år gammel leire.

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.