Bokelskere.no

Og jeg som trodde vi var unntaket, at vi var det store unntaket, at du var min eneste ene, og jeg din eneste ene, og at katastrofen som rammer alle andre, den mest pinlige av alle katastrofer, den mest ydmykende og banale, den vi hever oss over og ler litt av når den rammer andre (løgnen, utroskapet, oppgjøret, forsoningen og den nye løgnen i evig gjentakelse) - ikke skulle ramme oss.

• Det finnes ikke plass for døden. Hva tror du han mente med det?
  Hun ventet ikke på svar.
• Men det gjør det jo. Det finnes masse plass.

Jeg er splitter pine og kan ikke holdes ansvarlig for noen ting som helst. Jeg er ikke lenger en del av det menneskelige fellesskap.

dagene var lange som år, og årene raste av gårde som dager

vi sårer andre når vi lyver, og vi sårer oss selv ...

Hva hjelper det at vi kan kommunisere med en hel verden hvis vi glemmer å kommunisere med hverandre og med Gud.

Det du vil oppdage når du blir eldre er at ordene forsvinner. Og minnene, selvfølgelig. Og til slutt kroppen.

Ikke se deg tilbake hele tida! Det er da du mister balansen og faller.

Ikke snu deg. Hvis du snur deg, faller du av sykkelen. Hvis du snur deg, blir du forvandlet til en saltstøtte. Hvis du snur deg, dør din elskede. Skjønnheten din. Lyset ditt. Mille snudde seg. Det var noe ensomt over det store, hvite, opplyste huset hun nettopp hadde forlatt. Hun hørte stemmer, gjester som ropte og lo, men lydene var tullet inn i tykk fløyel. Tåka kom til å ta dem snart. Huset. Hagen. Menneskene. Sweetheart like you. Mille fortsatte å gå.

Moren lå i senga, en liten hvit og grå stripe av kjøtt og hjerte og lyd.