Bokelskere.no

Han tok en ny slurk av den bitre drikken. Det smakte faktisk enda verre enn forrige gang, om det var mulig. Han kjente en liten boble av kvalme.
"Det er bjerkebarken du smaker nå. Bra for fordøyelsen."
"Det smaker godt."
"Nei, det gjør det ikke. Men det gjør nytten. Renser opp som en hvit tornado."

Det var rart, tenkte Grey, Hele dette konseptet med tid. Han tenkte seg det som noe, men det var noe annet. Det var ingen linje, men en sirkel. Og ikke det heller; det var en sirkel som besto av sirkler, hver av dem lå over de andre, slik at hvert øyeblikk lå like ved alle andre øyeblikk, og alt på én gang. Og visste man dette, var det ikke mulig å la være å vite det. Sånn som nå, da han kunne se hendelser som var i ferd med å utfolde seg som om de allerede var skjedd, for på en måte var de det.

Så kanskje den aller største bekymringen var at det en dag ville gå opp for en at alle bekymringene man hadde hatt i livet, kokte ned til én ting: lengselen etter å slutte å bekymre seg.

Hva var de levende døde annet enn en metafor for den trøstesløse aldringsprosessen som merkes midt i livet?

En mann med svære briller og en heftig hentesveis kom ut av en bobil idet Wolgast gikk bort til Chevy - vanen.

Han var dannet, gjorde det han skulle, kalte henne baby og sånt, og før han gikk la han femti dollar på nattbordet, nok til at Jeanette kunne betale for et rom til seg selv og Amy. Men ikke alle var like hyggelige.

It was a dream world, a veil of light and sound and matter that the real world hid behind. Walkers in a dream of death, that's what they were, and the dreamer was this girl, this Girl from Nowhere. The world was a dream and she was dreaming them!

She thought of them as the Twelve, and the Twelve were everywhere, inside the world and behind the world and threaded into the darkness itself. The Twelve were the blood running below the skin of all things in the world at that time.

'There's no time, I'm afraid. We have to be going. It's all over, isn't it, Amy?' He looked down at the girl's sleeping form and gently touched her hand.'Over at last.' Wolgast could stand it no more. 'What's over?' Lear lifted his face; his eyes were full of tears. 'Everything.'